Polar parlamentarisme

I 1986 fikk Oslo Europas første byregjering i et forsøk med kommunal parlamentarisme. Siden har andre europeiske kommuner fulgt etter. I Norge har fylkeskommunene Hedmark, Nordland, Troms og Nord-Trøndelag gått over til parlamentarisme. Akershus kan være neste. Bergen har hatt byregjering siden år 2000.

Men så er det altså Tromsø. Nord-Norges største by, med sine drøyt 68.000 innbyggere, er ikke så stor i nasjonal sammenheng. Er den for liten for parlamentarisme?

Et flertall i bystyret synes ikke det. De går for argumentene om at parlamentarisme gir klarere politiske skillelinjer. En byregjering har et klart plassert ansvar. Det blir lettere å måle politisk innsats. Politikerne tar makta tilbake fra byråkratiet. Og alt dette kan få opp interessen for politikk.

Siden Oslo begynte med dette eksperimentet, har flere kommuner utredet parlamentarisme, blant dem Tønsberg (40.000 innbyggere), Drammen (64.000) og Kongsberg (25.000). De kom til at de var for små. Bystyret i Trondheim (173.500) stemte ned parlamentarisme, men spørsmålet kan tas opp igjen etter valget.

Erling Lae (H), som i mange år var byrådsleder i Oslo, har sagt at grensen nok går ved Trondheims størrelse. I Kommunal Rapport i 2007 advarte han mot at mindre kommuner gikk inn på parlamentarisme fordi systemet krever langt flere heltidspolitikere, blant annet for å gi opposisjonen forsvarlige arbeidsvilkår. Samtidig mente han at mindre kommuner rett og slett ikke har store nok oppgaver til å forsvare et stort antall yrkespolitikere.

Parlamentarisme øker kostnadene. Flere heltidspolitikere og rådgivere må til. Et byråd bygger opp et eget byråkrati, som ofte konkurrerer med bystyret og resten av kommunens ekspertise.

Det er også helt riktig at det er trist å være opposisjonspolitiker i kommunestyret når man har et byråd. Særlig hvis det er et flertallsbyråd av heltidspolitikere, og du er hobbypolitiker fra opposisjonen. I Hedmark har denne situasjonen ført til opprop mot parlamentarisme fra opposisjonspolitikerne. Men med mindretallsbyråd, slik det har vært i Oslo, kan et lite parti på vippen få stor innflytelse. Både Venstre, KrF og Rødt har vært i den situasjonen.

I Bergen var det også innkjøringsproblemer for parlamentarismen. De første årene klaget bystyret på at de ikke fikk nok å jobbe med. Det var rett og slett ikke nok oppgaver for både byråd og bystyre. Oslo har tross alt fylkesoppgavene i tillegg til sine kommunale oppgaver.

For dem som er opptatt av offentlighet og åpenhet, kan overgang til parlamentarisme bli en nedtur. Byrådene holder lukkede møter – lukket for opposisjonspolitikere og lukket for presse og publikum.

Så er det ordførerfunksjonen. I Oslo har det gått seg til. Den som er ordfører vet at han er møteleder i bystyret og en seremoniell politisk figur. Man velger gjerne en person som er litt politisk rund i kantene, og som favner bredere enn byrådslederen. Det gjør seg med en blid og trivelig type som ikke nødvendigvis har lang fartstid i politikken. Han kan, som Herman Friele ha næringslivserfaring eller, som Fabian Stang, ha bakgrunn som advokat og divasønn.

I en politisk kabal kan ordførerposten byttes bort for å sikre seg flest mulig gode plasser i byrådet. I en mindre kommune kan det bli lite å gjøre for ordføreren. I fylkeskommuner med parlamentarisme blir fylkesordførerne ganske usynlige.

Så hvordan vil parlamentarismen fungere i Nord-Norgesstørste lille by? Det er det sikkert mange som vil følge nøye med på.