Planlegging og analysens tyranni

Hovedhensikten med en plan er å definere målsettinger for å løse et problem, eller styre en utvikling. Å nå en målsetting baseres da på en rekke tiltak som må gjøres for å få dette til.

En planprosess kan man si består av tre trinn: Fundamentet – dvs. grunnlaget eller rammen for planarbeidet – planprosessen og politisk behandling/vedtak.

I dette innlegget vil jeg først og fremst reise spørsmål om fundamentet for en plan og hvordan de ulike delene av dette fundamentet innlemmes inn i planen. Analyserer vi oss i hjel uten egentlig å kunne overføre disse analysene inn i tiltakene? Er det til sjuende og sist analysene som danner grunnlagene, eller er det andre forhold som danner rammen for tiltakene i en plan?

I dette tilfellet vil jeg ta utgangspunkt i det forarbeidet som kan ligge til grunn for eksempel for arbeidet med en næringsplanen.

I kunnskapsgrunnlaget blir det gjennomført en rekke analyser av demografi og næringsliv i kommunen. Dette ble gjort basert på en attraktivitetsmodell hvor nullhypotesen var at kommunen ikke er attraktivt som noe som helst, i lys av bostedsattraktivitet, næringsattraktivitet og kompetanse og kunnskapsmiljø, basert på kvantitative registerdata utarbeidet av SSB.

På bakgrunn av denne analysen konkluderes det med at kommunen for eksempel ikke er spesielt attraktivt verken som næringskommune eller kompetanse. og kunnskapskommune. Antall arbeidsplasser er redusert over tid, eller det har ikke vært noe særlig vekst.

Derimot kan den stabile folketallsveksten tyde på at kommunen har vært og er attraktiv som bostedskommune, og at kommunen er godt integrert i en større bo- og arbeidsregion.

Etter analysen: Hva nå?

Spørsmålet nå er «hva nå?» Hvordan kan dette bringes inn i tiltakene som skal skisseres i planen? Skal man vedta å etablere arbeidsplasser? Skal man vedta at kommunen skal bli en kompetanse- og kunnskapskommune (som nabokommunen som vedtok å bli miljø- og kompetanseby)? 

Sannheten er at kunnskapsgrunnlaget ikke bringer oss spesielt mye nærmere med tanke på å definere nødvendige tiltak. Analysen har egentlig så langt kun gitt oss et bilde av hvordan dagens tilstand er, og ikke særlig mer. Ofte er jo slike analyser for mange politikere eller rådmenn ikke spesielt lystig lesning.

Om slike analyser ikke er til mye hjelp, hva er det da som skal danne fundamentet for de tiltakene som forhåpentlig skal skisseres?

Det første punktet jeg vil dvele ved, og som jeg mener må være klargjort før man i det hele tatt går videre med et planarbeid, er knyttet til hensiktsmessighet, vilje og evne. Er disse forholdene uavklart, så har man et dårlig fundament for det videre planarbeidet.

At det er hensiktsmessig å ha en plan, er åpenbart. Dette handler om hvilke problemer man ønsker å forsøke å løse eller styre. Hensikten med en plan er nettopp å rette fokus på og styre innsats mot et mål.

Planlegging kan også være hensiktsmessig for å svare på krav satt på politisk nivå, for eksempel plan- og bygningsloven. La oss ha som utgangspunktet at det er gode intensjoner som ligger bak.

Når hensikten med en plan er klargjort, er det neste hinderet vilje til å ta konsekvenser, altså viljen til å gjøre politiske valg. Er det politisk vilje til å følge de faglige rådene som eventuelt gis?

Det er nok mang en samfunns- eller arealplanlegger som opplever at planer uthules ved utstrakt bruk av dispensasjoner eller politiske vedtak. De overkjøres av politikere som ikke har nødvendig vilje til å ta konsekvenser. Det er først og fremst den politiske kapitalen som skal forrentes, nødvendigvis ikke samfunnets interesser.

Det siste punktet er evnen. Er organisasjonen holdningsmessig, kompetansemessig og ressursmessig rigget for å gjennomføre de tiltakene som vil bli skissert i planen?

Ofte er det et avvik mellom idealisme og realisme knyttet til tiltak som skisseres. Dette er først og fremst et ledelsesansvar.

Klargjøre rammer

Når så disse forholdene er klargjort, kan arbeidet med planen fortsette. Nå må de ytre rammene klargjøres, dvs. de politiske og økonomisk rammene som skaper muligheter og begrensninger.

Vi vet at for eksempel næringslivets logikk bygger på blant annet nærhet til markeder og arbeidskraft og lavest mulige produksjonskostnader. Det er for så vidt det samme hva en kommune vedtar i dette tilfellet. Veien til helvete er brolagt med ubrukte næringsarealer rundt om i det vidstrakte land.

Det samme gjelder boligbygging. Et område vil ikke bli bebygget om ikke private aktører har tro på områdets potensial.

Det samme kan sies om en områdeplan. En områdeplan er ingen garanti for at den vil skape «liv og røre», eller at barnefamilier flytter til sentrumsleiligheter som man legger opp til.

De politiske rammene settes også ved globalisering, effektivisering og kulturelle preferanser, og ved økonomiske forhold som påvirker blant annet kjøpekraft. Dette er forhold som kan bringe oss nærmere mulige tiltak. Her handler det da om at kommunen på en del områder må være bedre enn andre. Man må kunne svare på de vurderingene næringslivet gjør seg. Kommunen kan først og fremst være på tilbudssiden, etterspørsel er noe den i svært liten grad kan påvirke. Kommunale vedtak om opprettelse av arbeidsplasser, kunnskaps og kompetanse og liknende hører best hjemme i planøkonomi. Vi har en blandingsøkonomi, og offentlige planleggere og politikere må tilpasse seg dette.

Å være på tilbudssiden betyr her ikke å si ja til alt som kommer rekende, men at man skal ha som holdning at man tar forespørsler på alvor.

Nå har vi sett at politiske og økonomiske rammer i større grad peker ut en retning for tiltakene, dette ved å reflektere over hvilke holdninger kommunen skal ha i møte med næringslivsaktører. Har man i utgangspunktet en negativ holdning til denne type arbeid, kan man avslutte planarbeidet der og da.

Definere tiltak

Når man har bestemt at man skal ha en åpen og positiv holdningen til næringsarbeid, kan man i større grad starte med å definere tiltakene. Her kommer også økonomi og politikk tilbake i vurderingen, men nå gjelder det kommunens politiske, administrative og økonomiske ressurser.

Nå er det på tide å søke substansiell, forskingsbasert og erfaringsbasert kunnskap. Hvor finner man de gode eksemplene? Hva sier forsking om suksessfaktorer? Hva har man gjort i kommuner det er relevant å sammenlikne seg med? Hva kan vi få til her?

Etter at dette er vurdert, kan man faktisk komme opp med tiltak man vet kan fungere, og som ikke trenger å være spesielt kostnadskrevende.

Oppsummert vil jeg hevde at ved først å se på hensiktsmessighet, vilje og evne, forsking, andres erfaringer og de politiske og økonomiske rammer som gjelder, klarer man seg fint uten omfattende kvantitative analyser i planarbeidet.