Pensjonsforlik etter boka

Stoltenberg blir den engasjerte læreren når han får lov til å legge ut om pensjonsreformen - som han har vært en drivkraft for å gjennomføre dette tiåret.

På pressekonferansen torsdag satte han løsningen for de offentlige tjenestepensjonene inn i sin pensjonshistoriske sammenheng: Den er bra, men kunne vært enda bedre.

Konklusjonen tidlig i går morges, etter en ukes mekling på overtid, var at dagens bruttoordning skal videreføres, og garantere tjenestepensjon tilsvarende to tredeler av sluttlønn ved 65 år.

Og, viktigst for Stoltenberg: De offentlige tjenestepensjonene skal tilpasses den nye folketrygden, slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering, slik Stortingets pensjonsforlik sier. Dette er ingen ubetydelig justering. Det er de to sentrale innstrammingene i den nye folketrygden.

- Noen har sagt at videreføring og tilpassing, slik det står i pensjonsforliket, er selvmotsigende. Det er det ikke, det har vi bevist i natt, sa Stoltenberg tydelig fornøyd.

Stortingets pensjonsforlik gjennomføres nærmest ord for ord, men én selvmotsigelse blir stående: “() Uten at dette svekker de offentlige tjenestepensjonene”. Det lar seg ikke gjøre når tjenestepensjonen skal reduseres i takt med økt levealder, og økningen i pensjonene skal være 0,75 prosentpoeng lavere enn lønnsveksten de reguleres etter i dag.

Innstrammingene vil på sikt redusere verdien av de 66 prosentene arbeidstakerne får av sluttlønn. Kommunene vil, som staten på folketrygden, spare kostnader. Regjeringens alternative modeller ville kostet mer.

Regjeringen har vunnet økonomisk, men lidd politisk nederlag i pensjonsoppgjøret. Penger vil bli spart, men skjønnheten i pensjonssystemet blekner. Offentlig ansatte får en svakere stimulans til å stå i arbeid, deres tjenestepensjon og AFP blir ikke fleksibel fra 62 år, slik som folketrygden, og den sosiale profilen blir dårligere.

Men pensjonsoppgjøret har i siste fase like mye vært et oppgjør mellom arbeidstakernes organisasjoner. De har stått sammen om sitt pensjonskrav hele veien. Men i siste runde foretrakk både LO og YS regjeringens modell, som ville ivaretatt deres lavtlønte og deltidsansatte kvinner bedre. Men da var det for sent å snu, og de måtte velge den løsningen det var mulig å få enighet om.

De som har størst grunn til å være fornøyd med at dagens bruttoordning består, selv med betydelige innstramminger, er de høyt utdannede og relativt høyt lønte i Unio og Akademikerne.

Regjeringen unngikk å få en streik blant sine kjernevelgere mot seg i valgåret. Men signaler fra partene i meklingen tyder på at dårlig politisk fotarbeid har gjort at regjeringen verken fikk gjennomslag for sin primære påslagsmodell eller den nye versjonen av en modifisert bruttomodell. Regjeringen, med arbeidsminister Dag Terje Andersen i spissen, holdt for lenge på den uspiselige påslagsmodellen. Det siste kombinasjonsalternativet kom for sent til å få gjennomslag.