Parlamentarisme - noen erfaringer fra Oslo

Stortinget har i denne perioden styrket sin kontroll av den utøvende makt. I 1992 opprettet Stortinget den nåværende kontroll- og konstitusjonskomiteen (kontrollkomiteen). Det var en bevisst styrking av Stortingets kontrollvirksomhet, og Stortinget fikk igjen en fast komité for kontrollsaker.

I Ranveig Frøilands-utvalgets rapport til Stortinget om Stortingets kontrollfunksjon (Dokument 14 (2002-2003)) heter det innledningsvis følgende om Stortingets kontroll med den utøvende makt:

«Kontroll med den utøvende makt er en av Stortingets viktigste oppgaver, av sentral konstitusjonell og politisk betydning. Stortingets kontroll med regjering og forvaltning er en demokratisk garanti, som skal sikre folkevalgte innflytelse, avdekke og forhindre maktmisbruk og mangler, og garantere ansvarlighet i det politiske system. Slik kontroll er ofte betegnet som Stortingets ”tredje” hovedfunksjon, ved siden av å vedta lover og budsjetter.»

På nivået under statsmakten, og dermed nærmere borgerne hvor sakene blir mer konkrete og får mer direkte virkning på borgernes liv og levnet, skulle man kanskje tro at behovet for en demokratisk garanti, som skal sikre folkevalgte innflytelse, avdekke og forhindre maktmisbruk og mangler, og garantere ansvarlighet i det politiske system, ville være enda viktigere enn for den mer fjerne statlige makt. Særlig fordi kommunestyrenes ansvar i kommunene er mer omfattende enn Stortingets ansvar i staten.

Men slik er det ikke. I Oslo har bystyret nylig fjernet fra kontrollutvalgets reglement siste spor av en parlamentarisk kontroll. Det betyr naturligvis ikke at bystyret er avskåret fra å benytte parlamentariske virkemidler i en gitt situasjon, men det betyr en svekkelse av den løpende kontroll av forvaltningen og dermed av premissleveransene for bystyrets tilsyn og kontroll.

Oslo forsøkte i tiden etter innføringen av det parlamentarisk styringssystem i 1986 å etablere et parlamentarisk tilsyns- og kontrollsystem som minnet om de regler som gjaldt i forholdet mellom storting og regjering. Helt vellykket var det ikke.

I forbindelse med den gjennomgangen av Oslo kommune som Statens granskingsutvalg gjorde tidlig på 1990-tallet, uttalte Statens granskingsutvalg (NOU 1993:5) blant annet:

«Granskingsutvalget har inntrykk av at man i Oslo kommune ennå ikke har skaffet seg et tilstrekkelig klart bilde av ulikheten mellom relasjonen Stortinget/regjering og relasjonen bystyre/byråd. Hvis dette er riktig, har man heller ikke ennå dannet seg et tilstrekkelig klart bilde av hvilke konsekvenser disse ulikheter må få for kommunens styringssystem. Disse forhold kan å bidra vesentlig til å forklare hvorfor det i Oslo kommune fremdeles synes å knytte seg usikkerhet til den praktiske gjennomføringen av det parlamentariske styringssystem. Som tidligere nevnt kan slik usikkerhet tenkes å virke negativt inn på den praktiske gjennomføring av det overordnete tilsyns- og kontrollansvar.»

Denne oppfordring fra statens granskingsutvalg om å skaffe seg et klart bilde av ulikheten mellom relasjonen Stortinget/regjering og relasjonen bystyre/byråd er ikke fulgt opp i Oslo, og forslag i denne retning er nylig avvist av kontrollutvalg og bystyre.

Et forslag om styrke den parlamentarisk kontroll i Oslo, slik Stortinget har styrket sin kontroll av regjeringen, avviste kontrollutvalget i Oslo (sak 85/05) med følgende begrunnelse:

«Kontrollutvalgets tilsyn med forvaltningen blir i stor grad ivaretatt gjennom forvaltningsrevisjonen. Kontrollutvalget vedtar planene for forvaltningsrevisjon. Forslag til temaer og konkrete prosjekter kan fremmes i forbindelse med utvalgets behandling av planene for forvaltningsrevisjon.»

Konklusjonen synes å være at det parlamentariske styringssystem utvikler seg forskjellig på de to nivåer, mens Stortinget sty rker sin kontroll, kan det se ut som om kommunen minimaliserer sin, og ikke vektlegger ulikheten mellom relasjonen Stortinget/regjering og relasjonen bystyre/byråd.

Skrevet av: Knut Frigaard