Parlamentarisme – et lokalpolitisk misfoster

Kommunal Rapport har brakt en god serie med innlegg og synspunkter på kommuneparlamentarismen de senere årene. Mange mener at den er kommet for å bli, men det er opplagt at store spørsmål kan stilles.

Jeg spurte engang gammelordfører Leif Johan Sevland (H) i Stavanger om hvordan man stilte seg til parlamentarisme der. Svaret var litt overraskende: «Parlamentarisme skal vi aldri ha hos oss».

Noen av de samme synspunktene finnes igjen i Trondheim. Oslo og Bergen kjører som kjent videre etter denne malen, og nå har altså Tromsø kommet til med knappe tre års erfaring. Stavanger og andre vurderer om det skal skje i neste periode.

Øke kostnader – mindre demokrati

Effektivitet skal være en hovedbegrunnelsen for å innføre parlamentarisme. Sakene behandles raskere. Man kommer unna det slitsomme bypolitiske snikksnakket, utbyggere og næringslivsaktører settes i førersetet, og byenes prosjekter innen alle sektorer drives fram hurtig, presist og i henhold til planer og kostnadsrammer.

Man etablerer byregjeringen som det handlekraftige organet, og ansetter ofte ikke-valgte byråder og et stort sekretærkorps. Kostnadene øker. I Tromsø antar vi at de ligger på mellom 15 og 20 millioner kroner ekstra. Trondheim regnet med en økning fra 18 til 28 millioner. Alt dette som ekstra belastning!

Men effektivitet handler ikke bare om antallet sekretærer, kapasitet og tekniske innretninger som papirløs dokumentflyt osv. Effektivitet handler også om samforståelse, politisk forankring og generell oppslutning i befolkningen – kort sagt den demokratiske dimensjonen i lokalpolitikken.

Dette var helt sikkert noe av bakgrunnen for formannskapslovene fra 1837 og oppslutningen rundt det vanlige norske lokaldemokratiet – eller som det heter i en beskrivelse: «Grunnloven av 1814 medførte ingen forandringer i embetsmannsstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som et misforhold av nordmenn som nå skulle være et “fritt” folk.»

Etter min mening er man nå på full fart til å undergrave noe av det mest verdifulle i det norske demokratiet – dette lokale selvstyret. Det har også å gjøre med vanlige folks evne og mulighet til å spille inn i den politiske prosessen og påvirke forhold og utvikling som har betydning for dem.

Fra politisk verksted til null saker

For ett eller to år siden var det kjent at planutvalget i Tromsø hadde én sak på dagsordenen, nemlig møteplanen for kommende år. Dette i motsetning til den fasen da jeg ledet utvalget, og vi hadde møter hver 14. dag og et mylder av saker. Utvalget fungerte da som et virkelig politisk/demokratisk verksted med pressen ringside hele tiden.

Etter kritikk kan det se ut som om dette er blitt litt bedre, men ikke mye. I hovedsak er det byrådet som har tiltatt seg oppgavene på de fleste viktige feltene. Når vi vet at byrådskonferansene – konferansene i forkant av byrådsmøtene – er lukkete, sier det seg selv at demokratiet svekkes.

I Tromsø hadde vi i perioden 2003–2011 en grundig og bred behandling av viktige saker. Først gjorde administrasjonen seg ferdig med en sak, før den gikk til fagkomité, formannskapet og deretter kommunestyret. Alle større saker var godt kjent for samtlige politikere, posisjon som opposisjon. Gjennom mediene fikk publikum tidlig god tilgang til prosessene.

I dag er det byrådet som innstiller og dermed binder hele det politiske systemet. Vi ser flere betenkeligheter her. Et byråd kan i dag sette en sak på vent. Tidligere var dette ikke mulig når administrasjonen var ferdig med saken. Dette er i så fall parlamentarisk ineffektivitet. Eller: Byrådet kan kjøre en sak superraskt, og dermed overkjøre både opposisjon og grupper i befolkninga som motsetter seg et slikt utfall. Dette er udemokratisk.

Etter min mening har vi i parlamentarisk styrte kommuner generelt og i Tromsø i særdeleshet langt på vei et A-, B- og C-lag. Til A-laget hører byrådet med ikke-valgte, toppbetalte rådgivere med stor politisk makt.

Til B-laget hører posisjonens glemte menn og kvinner, de som er valgt inn i kommunestyret og sitter der med svært liten innflytelse og som alibier for sentralledelsen på rådhuset.

Til C-laget hører opposisjonen, som enten ikke får innsyn eller får vite ting altfor sent.

Når så både Bergen og Oslo (neppe bedre i Tromsø) får påklage fra Sivilombudsmannen for ikke å ivareta prinsippene i offentlighetsloven, er det fare på ferde.

Dette lokalpolitiske «misfosteret» er i ferd med å ødelegge den informerte debatt. Husk at kommunen aldri kan bli stat, idet den ikke styrer egen ressurstilgang, men får overføringer fra staten via statsbudsjettet. Forskjellen mellom stat og kommune er at kommunen nettopp skal ivareta den lokale politiske dimensjonen, det nære forholdet til folket, som staten aldri kan få.

Formannskapsmodellen kan utvikles

Jeg forstår at lokale ledere fra for eksempel Ap ønsket en overgang til parlamentarisme. Man hadde sett seg lei på at en rigid rådmann (med stab) på den ene siden la fram lokalpolitiske godbiter – godt økonomisk resultat, ny skole, nye positive meldinger fra fylke og stat.

Motsatt skjøv man alltid politikerne i posisjon foran seg når beklagelige nyheter skulle fram i offentligheten. Like fullt må det være lov å spørre om det ikke er mulig å utvikle formannskapsmodellen slik at dette skillet tas ned, og at politikerne (les ordføreren/komitélederen/posisjonsgrupperingen) gis det endelige ansvaret og svarer utad – enten budskapet er negativt eller positivt. På den andre siden må den administrative stab, som har faglig integritet, kunne holde på denne uten at å stilles i miskreditt eller underkjennes.

I min tid som leder i planutvalget hadde jeg god, nær og løpende dialog med byutviklingssjefen, uten at man var i nærheten av noe som kunne kalles beslutninger. Fordelene var at alle var opplyste, debattene gikk og offentligheten og mediene fikk mye velinformert dokumentasjon.

I tillegg var det billigere. I Tromsø snakker vi om en differanse som fort kunne finansiert et sykehjem eller et par barneskoler.

Mye av studiene fokuserer på parlamentarisme som styringsform, svake og positive sider. Når skal vi få studier som kartlegger potensialet i en forsterket formannskapsmodell som imøtekommer kritikken, men som samtidig ivaretar de lokaldemokratiske verdiene?

Innlegget er endret 28.10., ved at oppgitt lønn for politiske rådgivere og byråder i Tromsø er strøket. Red. anm.