Organisasjonsoptimismen

Forskeren Kåre Hagen har kalt Nav-reformen for et organisasjonsoptimistisk prosjekt. Gjennom en ny organisasjonsmodell med en dør inn til velferdsforvaltningen, felles statlige og kommunale tjenester og nye arbeidsmåter skulle den såkalte arbeidslinja endelig realiseres. På tre år. En arbeidslinje det har vært tverrpolitisk enighet om i Norge siden begynnelsen av 1990-tallet, men som hvert år siden har økt antallet på passive trygdeytelser. Målet har altså vært en arbeidslinje - resultatet en trygdelinje. 340.000 mennesker - mer enn en av ti i yrkesaktiv alder - er arbeidsuføre her i landet. En økning på 26 prosent siden årtusenskiftet. Knapt noe annet land er i nærheten av slike tall, og kostnaden er svimlende 44 mrd. kr. i året.

Statistisk sentralbyrå publiserte nylig en rapport som viser at det er en klar sammenheng mellom størrelsen på uførepensjonen og hvor mange som slutter å arbeide for å gå på trygd. Dersom uførepensjonen reduseres med 5 prosent, vil mellom 5 og 20 prosent flere bli værende i jobb. Poenget mitt med å viderebringe denne informasjonen er ikke at jeg mener det er spesielt lukrativt å motta uførepensjon. Poenget er å underbygge at sammenhengen mellom nivået på trygdeytelser og omfanget av personer på ytelsene er mye sterkere enn sammenhengen mellom Nav-systemets organisering og omfanget av personer på de samme ytelsene.

Det er imidlertid ikke evnen til å realisere en mer effektiv arbeidslinje Nav har blir målt på så langt. Kritikken har først og fremst vært rettet mot reformens andre mål - en mer brukervennlig forvaltning. Når den internasjonale finanskrisen etter hvert skvulpet inn over Norge, økte ventetiden på sentrale trygdeytelser. Dermed ble oppmerksomheten rettet fra arbeid til trygd. Rett trygd til rett tid.

På samme måte som Nav-reformen er oversolgt i forhold til hva den kan oppnå med dagens virkemidler, gis den også skylda for langt mer enn den har ansvaret for. Vi trenger ikke å gå lenger enn til vårt nærmeste naboland, Sverige, som ikke har hatt noen reform, for å se at akkurat det samme skjedde der. Ventetidene økte. Dette er rett og slett en kapasitetsutfordring som ville ha kommet helt uavhengig av reformen. I tillegg er det slik at alle organisasjoner har skjeletter i skapet som gjerne rører på seg når organisasjonen pusses opp eller endevendes, og når skjelettene ramler ut av ett stort Nav-skap ser det langt styggere ut enn om de beveger seg ut av tre mindre etatsskap.

En ryggsekk av urealistiske politiske forventninger, kombinert med en akutt finanskrise har med andre ord ført til at Nav nærmest har fremstått som velferdssamfunnets svar på dyret i åpenbaringen. Det er urettferdig mot en reform som i sin intensjon er fornuftig og har gitt gode, konkrete resultater for mange brukere ved mangle lokale Nav-kontorer, men som trenger nye og mer effektive virkemidler for virkelig å lykkes.

Etter mine begreper er det ikke reformens første eller andre mål som bør kritiseres, men det tredje: En mer effektiv velferdsforvaltning. Utgangspunktet for Nav var kompetente og beslutningsdyktige lokalkontorer der spesielt brukere med sammensatte behov skulle få bedre oppfølging. Det har de fått mange steder. Men samtidig med etableringen av lokalkontorene startet også etableringen av statlige forvaltningsenheter. Mange dyktige medarbeidere og mye viktig fagkompetanse forsvant ut av lokalkontorene for at forvaltningen skulle bli mer effektiv, rettferdig og kvalitetssikker. Grensesnittet mellom forvaltningsenhetene har i stedet ført til mye frustrasjon og mye dobbeltarbeid. Hvis Nav-reformen skal bli det den var ment å være, må dette reverseres. Mer kompetanse og mer beslutningsmyndighet må føres tilbake til lokalkontorene.

Helseministeren er i disse dager i ferd med å lansere en ny helsereform. Flere helseoppgaver skal løses i kommunene, og samhandlingen mellom sykehusene og kommuneneskal bli bedre. Vi skal forebygge mer for å slippe å spesialistbehandle like mye. Penger og kompetanse skal flyttes fra spesialisthelsenivået til primærhelsenivået. Dette skal sette oss i stand til å møte eldrebølgen og gi oss et mer effektivt helsevesen. Vi skal få mer helse ut av hver krone.

Selv om jeg i god norsk organisasjonsoptimistisk tradisjon er positiv til også denne reformen, finner jeg på bakgrunn av erfaringene med Nav-reformen grunn til å komme med følgende råd: Selg ikke reformen med varedeklarasjonen «løser alle problemer». Det har en tendens til å straffe seg. Men jeg er realistisk nok til å skjønne at parolen «løser noen problemer, skaper en del nye» er litt tynt å gå til valg på. Om ikke annet er det i hvert fall sant.