Ordførernes hattelek

På ordførerkonferansen i Oslo for to uker siden gikk det et unisont stønn gjennom forsamlingen da KS-leder Halvdan Skard fortalte om akkurat den dagens rikspolitiske fremstøt: En statssekretær hadde tatt til orde for å lovfeste et dagtilbud til demente. Skard trengte ikke å si et ord mer – historien ble umiddelbart oppfattet som den samme gamle: NRK eller en annen stor redaksjon lager oppslag om mangler i den ene eller andre velferdstjenesten, den ansvarlige rikspolitiker svarer med å gi løfter om bedring, og nesten alltid er det kommunene som må innfri. Rikspolitikerne skrur opp forventningene til lokalpolitikken i et raskere tempo enn de øker overføringene.

Skard og ordførerne har rett i sin klagesang, men det hadde vært interessant om noen for en gangs skyld hadde snudd søkelyset. Hvilket ansvar har lokalpolitikerne selv for at rikspolitikerne drar opp forventningene? Statsråder, statssekretærer og stortingspolitikere opererer ikke i et vakuum, de er med i et politisk parti som formelt sett blir styrt av organer der lokalpolitikerne er i flertall.

Reelt sett er det ikke landsmøtene og landsstyremøtene i partiene som bestemmer mest, men man må i hvert fall kunne si at de ikke bremser forventningsproduksjonen. I alle partier er det en prosess før og under landsmøtet der ledelsen jobber intenst med å moderere eller begrave kostbare reformforslag fremmet av fylkesorganisasjonene.

Mellom landsmøtene er det partistrategene på toppen som styrer, men dersom de hadde sagt nei til absolutt alle forslag om forbedret velferd, ville de øverste tillitsvalgte i fylkene ha reagert. Man skal tross alt gjøre det bra på gallupen, og enda bedre i det kommende valget.

Det kan ikke være galt å si at lokalpolitikere i sine partiorganisasjoner er vel så sterke pådrivere som alle andre for at forventningene øker. Det rare er at det så sjelden blir påtalt – lokalpolitikerne får lov til å ha på seg én hatt når de sitter i kommunestyret eller fylkestinget og en annen, og langt mer fargerik, hatt når de er tillitsvalgte i sitt eget parti.

Hatteskiftene kan også tjene som en forklaring på at kommunenes interesseorganisasjon er så politisk tannløs. Det er ikke bare det at KS skal favne alle partier, men organisasjonen skal også representere lokalpolitikeren, og ikke partipolitikeren. I KS-sammenheng er absolutt alle arbeidsgivere og budsjettministere – med hovedoppgave å holde kostnadsveksten nede og å øke overføringene fra staten.

Resultatet er at KS og lokalpolitikerne mister politisk tyngde. De har makt til å si nei og å klage, men de har oppsiktsvekkende liten innflytelse på å skape politikk. Samhandlingsreformen i helsevesenet er ett eksempel. KS kan ta en stor del av æren, eller skylden, for at det opprinnelige forslaget om 20 prosent kommunal medfinansiering ble torpedert, men KS har spilt en ytterst liten rolle i arbeidet med å finne en alternativ finansieringsmodell. Det er nesten umulig å finne noe nytt og spennende å si ja til. Det letteste er å si nei.

Spørsmålet er om KS eller lokalpolitikerne kan endre systemet. Kan de på sitt partis landsmøte opptre litt mer som en ansvarlig ordfører, og kan de i KS være litt mer partipolitikere?

For å ta kommunefellesskapet først: Når man er i lønnsforhandlinger, er det åpenbart at man opptrer som en arbeidsgiver, men i mange andre sammenhenger måtte det da være mulig å fremstå med den uenigheten som faktisk finnes mellom ulikekommunepolitikere. I stedet for å foreslå en velferdskommisjon der man skyver alle de store politiske problemstillingene over til eksperter og synsere utenfor seg selv, kunne KS selv ha startet debatten. Man kunne ha laget landsomfattende møter der man i stedet for å klage på rikspolitikerne satte de ulike lokalpolitikeres synspunkter opp mot hverandre. Og da måtte man diskutere mer enn konkurranseutsetting og privatisering. Man måtte ha debattert de store spørsmålene om velferdsstatens grenser og om hvordan man forholder seg til de stigende forventningers misnøye.

I partiene hadde det også vært mulig å organisere seg annerledes. Man kunne for eksempel ha supplert det tradisjonelle partihierarkiet (lokallag, fylkeslag, sentralstyre) med en egen ordførergruppe – på lik linje med stortingsgruppen. Det er grunn til å tro at mange delegater ville ha sett annerledes på en del spørsmål om de var med i en KS-delegasjon, i stedet for i en fylkesdelegasjon.

Men hvem ville ha representert en egen KS-gruppe på landsmøtet? Man ville ha blitt omtrent like mye festbrems som partiets finanspolitikere. Og det er nettopp poenget. Det ville bli vanskeligere for den enkelte lokalpolitiker å løpe fra sitt ansvar for helheten i politikken.

På kort sikt tror jeg ikke det vil komme noen endringer. Både lokalpolitikere og rikspolitikere er på mange måter tjent med dagens system, der de i en viss grad kan skylde på hverandre. Men, dersom svarteperspillet blir for omfattende – dersom klagingen fra ordførerne blir for høylytt – da kan det kanskje skje en endring.

Skrevet av: Aslak Bonde er politisk kommentator