Om «søppelmonopol» og Norsk Industri

Kommunal Rapport hadde nylig en artikkel om private aktørers angrep på «søppelmonopol». Bakgrunnen er at kommunene i Trøndelags-regionen har gått sammen om å bygge et nytt moderne avfallsbehandlingsanlegg for våtorganisk avfall fra husholdningene og kloakkslam. Dette er en oppgave som kommunene har et særskilt ansvar for etter forurensningsloven. Vi ønsker å utdype en del faktiske og rettslige forhold knyttet til saken.

Både nasjonalt og fra EU har det kommet stadig nye og strengere krav for avfallsbehandling. Dette betyr at kommunene og deres interkommunale avfallsselskaper står overfor store investeringsbehov for sluttbehandling av avfall.

En undersøkelse fra Det europeiske miljøbyrået viser at en bedre avfallshåndtering fra husholdningene kan bidra til lavere utslipp av drivhusgasser. Dette gjenspeiles også i det norske forbudet mot å deponere nedbrytbart avfall som innføres fra 2009. Samtidig vises det til at det regnes med en vekst på 25 prosent i husholdningsavfall fra 2005 til 2020.

Utslipp av metangass er også et problem med dagens avfallshåndtering. Kommunene i Midt-Norge har gjennom Ecopro-anlegget funnet en løsning som eliminerer disse problemene, i tillegg til at det kan bidra til å produsere elektrisitet og fjernvarme. Behandlingen er i tråd med de nye kravene til avfallsbehandling som settes nasjonalt og internasjonalt. Anlegget tilfredsstiller EUs strenge smittehåndteringskrav, og leverandøren har nylig fått en prestisjetung energigründerpris.

Kommunene gjør ikke dette for å tjene penger, men for å ha kapasitet til å kunne ta imot og ha forsvarlig avfallsbehandling i regionen.

En stor investering i et behandlingsanlegg forutsetter selvsagt at man også får tildelt avfallet som oppstår i husholdningene (enerett). I motsatt fall blir dette rene risikoprosjekter for kommunene og gir liten mening i forhold til kommunenes plikter etter forurensningsloven.

Norsk Industri hevder dette er i strid med EØS-avtalen. Vi mener at dette ikke er i strid med EØS-avtalen, og at flere avgjørelser i EF-domstolen støtter opp om vårt syn.

Norsk Industri har klaget Steinkjer kommune til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA). KOFA er et rådgivende organ og ikke en domstol. Samtidig varsler Norsk Industri at dersom de ikke får medhold i KOFA, vil de ta dette videre til EFTAs overvåkingsorgan (ESA).

Norsk Industri feilinformerer om selvkostprinsippet. Siden kommunene har en enerett til å samle inn og behandle husholdningsavfall, er de også undergitt en prisregulering i forurensningsloven som forbyr kommunene å tjene penger på dette - det såkalte selvkostprinsippet.

Forurensningsloven bygger på prinsippet om at forurenser skal betale. Dette betyr at alle kommunale etater eller selskaper må føre et selvkostregnskap hvor alle kostnader knyttet til kommunal renovasjon føres og som avfallsgebyrene beregnes uti fra. Både SFT og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) har retningslinjer for hvordan dette skal praktiseres. Selskapene må selvsagt foreta kalkyler før de gjør investeringer, men de kan ikke beregne fortjeneste. Det er vanskelig å forstå hvordan dette kan anses som ulovlig offentlig støtte, slik Norsk Industri hevder.

Alle inntekter de kommunale selskapene får fra behandling av husholdningsavfallet, for eksempel salg av gjødsel, kompost eller strøm, vil gå inn i selvkostregnskapet og redusere kostnadene og derved husholdningenes gebyrer.

Norsk Industri fremstiller saken som om man nå er i ferd med å «monopolisere en hel sektor». Sannheten er at det kommunale ansvaret er kraftig redusert siden 2004, slik at private aktører i dag har et større marked å konkurrere i. Husholdningsavfall, som fortsatt er kommunalt ansvar, utgjør en brøkdel av avfallsmarkedet. Det store private aktører nå ønsker, er å få hånd om det kommunale avfallet ogtjene penger på at husholdningene kildesorterer.