Olympisk svarteperspill

Er det ikke avsløringer om skjult regjeringsstøtte via sms-er, så er det nyheten om interne maktkamper, og derav påfølgende hoderullinger i OL-organisasjonen. Spørsmålet man må stille seg er: Ønsker virkelig idretten et OL i Tromsø velkommen, eller legges det opp til et spill om hvem som til syvende og sist skal si nei til prosjektet. Og med det sitte igjen med svarteper.

Sist lørdag la idrettens ledermøte enda et kort på bordet i spillet rundt en eventuell OL-søknad. Ledermøtet gjorde vedtak om at: Ja, OL i Tromsø vil vi ha, men regningen, nei, den sender vi til regjeringen. Og det er idrettsstyret og idrettspresident Tove Paule som har fått den lite takknemlige oppgaven med å lose dette vedtaket i havn.

Idrettspresidenten overdriver i hvert fall ikke når hun sier at hun og idrettsstyret med dette vedtaket har fått en utfordring i fanget.

Det var det forrige idrettsstyret som med knappest mulig margin gikk inn for Tromsø-alternativet. Bare to av dem som den gang gikk inn for dette prosjektet, sitter nå i idrettsstyret. Mye tyder derfor på at ikke engang idretten selv har tro på prosjektet lenger.

Allerede i stortingsmeldingen ble det klart gitt uttrykk for at minimum 22 prosent av anleggskostnadene må dekkes spillemidler. Ja, det sies sågar i samme melding at dersom anleggskostnadene øker, så vil det medføre økt bruk av tippemidler. Med tilsvarende reduksjon av overføringer til andre planlagte anlegg som konsekvens.

Like fullt vedtar altså ledermøtet at man ikke aksepterer et økt etterslep i utbetalingene til andre planlagte idrettsanlegg. Lokale idrettsledere land og strand rundt viser altså ikke vilje til å redusere noe på lokale ønsker og behov, for å delta i den nasjonale dugnaden som er nødvendig for å sikre at Tromsø kan få OL-arrangementet i 2018.

At lokale idrettsledere kjemper for sine prosjekter og anlegg kan man forstå. Men det er like forståelig at kulturminister Trond Giske stiller krav til idretten om at også de må bidra.

Kulturministeren har vært klinkende klar på kravet om at dersom staten skal gi de nødvendige garantier, må prosjektet ha støtte i folket. Det er i øyeblikket ingenting som tyder på at det er et folkekrav at man skal arrangere OL i Tromsø i 2018. Snarere tvert imot. Det virker som om folkets holdning til prosjektet er lunken.

Riktignok har viktige regjeringsmedlemmer som kommunalminister Åslaug Haga og utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykt optimisme og støtte til Tromsø OL 2018. Blant annet fordi regjeringen har sett på OL-arrangement som et spennende og interessant element i sin satsing på nordområdene. Men det er mye som tyder på at idretten spiller et høyt spill dersom den tror at denne støtten i seg selv er nok til å få de nødvendige statsgarantier.

Når kulturministeren er så klar på at også idretten selv må bidra økonomisk, tvinger han Idretts-Norge til å se realitetene i øynene. Med en prislapp på 15 milliarder kroner, hvorav idretten selv må legge opp i mot 1 milliard i potten til anleggsmidler, ser vi at Tromsø OL 2018 blir for dyrt.

Den økonomiske innsatsen vil ikke stå i noe rimelig forhold til den samfunnsmessige gevinsten. Mye tyder på at det har begynt å brenne et blått lys for hele saken.

Skrevet av: Frank Willy Larsen