Økonomisk framtidsbombe

Det har gjennom mange år vært diskusjon mellom kommunesektoren og staten om finansieringen av tjenestemottakere som har et svært stort tjenestebehov. Noen få kostnadskrevende personer kan gi store utslag for kommunene og dermed ha konsekvenser for mange andre tjenestemottakeres tjenester, særlig i små kommuner. En særlig ressurskrevende person kan koste fra snaut 1 million til 6–7 millioner kroner per år.

Statlige myndigheter har for mange år siden akseptert prinsipielt at det er viktig å ha en refusjonsordning overfor kommunene.

I mange år avsatte staten en anslagsbevilgning, med et mål på hvor stor prosent staten skulle refundere på nasjonalt nivå (ca. 70 prosent). Hvor mye den enkelte kommune fikk, avhang av hvor mange tjenestemottakere kommunene samlet rapporterte inn og hvor store kostnadene var. Ofte ble ikke målet om refusjonsprosent nådd.

Etter ulike justeringer, er dagens ordning blitt bra og forutsigbar. Kommunene får nå refundert etter objektive kriterier. Fra 2011 refunderes 85 prosent av direkte lønnsutgifter som overstiger ca. 900.000 kroner per tjenestemottaker per år, om tjenestene er ytt etter sosialtjenesteloven og/eller kommunehelsetjenesteloven. Om den ressurskrevende er utviklingshemmet, fradras det beløpet som staten yter for utviklingshemmede som en del av rammetilskuddet til den enkelte kommune.

For 2009 mottok kommunene 4,1 milliarder kroner i tilskudd fra staten. Antall særlig ressurskrevende personer er 5.527. De fleste har diagnosen utviklingshemming.

Det gis ikke refusjon for særlig ressurskrevende tjenestemottakere som er 67 år og over. Det er vanskelig å se en logisk grunn. En person som krever mye oppfølging, har ikke et automatisk brudd i sine behov ved en gitt alder. Ofte kan det være motsatt.

Jeg har i lang tid vært på leting etter en instans/person som kan gi spesifiserte opplysninger om aldersfordeling og kostnadsgruppering på de særlig ressurskrevende. SSB hadde ikke noe og henviste videre til Helsedirektoratet, som opplyser at de ikke har slike opplysninger. Dette er merkelig, sett i lys av at det ble utbetalt 4,1 milliarder i 2009. Dette må statlige myndigheter forbedre.

I mangel på konkrete tall vil jeg gjøre et tankeeksperiment:

SSBs statistikk over befolkningen per 01.01.2010 viser at ca. 700.000 er i gruppen 55–67 år, dvs. 14 prosent av befolkningen. 14 prosent av en utbetaling å på 4,1 milliarder blir 573 millioner kroner.

Dette bare for å illustrere at det er store beløp som kommunene vil miste årlig i løpet av en del år på grunn av grensa på 67 år.

En endring av refusjonsreglene er påkrevet. Jeg håper KS følger opp dette. Neste steg i en utvikling av tilskuddsordningen for særlig ressurskrevende tjenestemottakere, er å fjerne 67-årsregelen, som er helt uten logikk.

Til slutt vil jeg nevne at kun direkte lønnsutgifter kan regnes inn i tilskuddsgrunnlaget. Det betyr at personalutgifter knyttet til møter, planlegging/individuell plan, dokumentasjon og administrasjon ikke kan medregnes. Disse utgiftene er små i forhold til direkte lønnsutgifter, men ikke uvesentlige og bør også regnes inn.