Debatt

... og i bakgrunnen smiler Hedstrøm

Det ser ut som en kamp om velferdsstaten, men i bunnen ligger drømmen om billig sprit og et land uten flyktninger. Når Fremskrittspartiets Siv Jensen hoderystende forlater finanskomiteens forhandlingsbord, skyldes ikke det at Øystein Hedstrøm står smilende i bakgrunnen.

For ikke mange år siden sto Hedstrøm på en talerstol på Godlia i Oslo og belærte den ekstreme høyre fløy om hvordan de skulle skaffe seg politisk innflytelse i Norge. Å kalle deler av forsamlingen for nygamle nazister og rasister, ville være injurierende, og jeg skal vokte meg vel for det. Avsløringen medførte at partiformann Carl I. Hagen parkerte Hedstrøm midt i valgkampens innspurt, men bare så lenge han trodde det ville tjene partiet. Etterpå skjønte han at leflingen med ei grumsete Høyre-side var politisk agn bedre enn noe. Derfor går Øystein Hedstrøm fortsatt smilende rundt mellom budsjettforhandlerne på Stortinget.

Mellompartiene har ved kostbare grep gjort Fremskrittspartiet spiselig, som en del av en parlamentarisk plattform, og har derfor havnet i en situasjon de knapt kunne forutse. For der inne på møterommet til finanskomiteen er det tilsynelatende Siv Jensen som kjemper for velferdsstatens fortsatte eksistens. Fremskrittspartiet er vokteren som sørger for at vi fortsatt skal kunne spise oss mette, mens Kjell Magne Bondeviks våpendragere på Stortinget er omgjort til bødler som har som eneste mål å punktere den siste rest av sosial trygghet, i det som en gang var et sosialdemokratisk fyrtårn i den vestlige verden.

Situasjonsbeskrivelsen, slik den framsettes av Øystein Hedstrøm og Siv Jensen, lykkes i en slik grad at jeg også i dag våknet til nye rekordmålinger for Frp. Partiet fra Godlia i Oslo samler mer enn hver tredje velger, mens den sittende regjering får oppslutning fra snaue 13 prosent av folket.

Fra Kommune-Norge strømmer støtteerklæringene inn til Fremskrittspartiet. Ordførere fra nord til sør framstår som et Fremskrittspolitisk Apeberg, som ikke kjenner grenser for statlig finansiell støtte.

Ingen spør om verdigrunnlaget, men rir kynisk på en kommunalpolitisk allianse som inntil for få år siden ville vært utenkelig. I regjeringskontorene er verdidebatten begrenset til utopiske vedtak om at mobbing i skolen skal avskaffes innenfor bestemte tidsfrister.

Det skjer samtidig som regjeringspartienes argumentasjonsevne ikke lenger evner å overbevise mer en enn snau tiendedel av befolkningen om at Kjell Magne Bondeviks verdisyn er rausere enn det Øystein Hedstrøm står for.

Heller ikke den sosialdemokratiske opposisjon lykkes. For kort tid siden etterlyste Jens Stoltenberg økonomene ved landets læresteder. Han ville ha dem på banen i en debatt om tall og budsjett, en debatt som skulle kle av høyresidas budsjettalternativ. Stoltenberg glemte at de toneangivende økonomer lever fett av oppdragsforskning på si, ofte finansiert av statsapparatet. Han glemte at Fremskrittspartiet har retning mot regjeringskontorene og dermed også den pengesekken økonomene lever av. At han i tillegg hoppet bukk over at ingen politiske parti har vunnet valg på økonomiske sammenhenger produsert av Keynes, gjør ikke saken enklere. På valgdagen har både sosialdemokrater og Høyre-politikere opphevet den økonomiske tyngdekraften, og erstattet den med fete valgløfter.

Slike metoder virker rett og slett ikke i et samfunn hvor avgiftsfri sprit uten metanol er gjort til en politisk hovedsak, og hvor svensk flesk gir mer næring enn valgflesk.

Dessuten jobber fagøkonomene best for godt betalende organisasjoner som kjemper igjennom skattereformer som verken vises eller kommer flertallet til gode.

En regjering som vil avskaffe mobbing og samtidig bombe Irak, vil uansett tape en kamp om velferdsstaten. Til sammen er dette symboler på en verdipolitisk grøt som legger grunnlag for en velgerflukt til Øysteins Hedstrøms politiske alternativ, slik det ble meislet ut bak lukkede dører på Godlia i Oslo.

Tegning: Sven Tveit

Skrevet av: Arne O. Holm

Powered by Labrador CMS