Nytt klima for samfunnsplanlegging?

For to år siden stilte jeg i et debattinnlegg i Kommunal Rapport et åpent spørsmål til daværende miljøvern- og planleggingsminister Knut Arild Hareide om hvordan han - og Bondevik II - skulle gå i bresjen for god samfunnsplanlegging. Sannsynligvis ble mitt innlegg ikke oppfattet som tilstrekkelig «sexy», for det kom aldri noen reaksjon.

Men nå er klimaendringer og vår evne til å håndtere disse på alles lepper. I artikler og debattinnlegg etterspørres en mer offensiv offentlig sektor, som må ta høyde for hva et endret klima vil bety for hvordan vi bor, ferdes og lever. Hva skjer med bryggen i Bergen, dersom grønlandsisen smelter? Hvordan skal man minimere risikoen for skader på grunn av eventuelle nye ras i Lom kommune? Hvordan forbereder vi oss for ny flom på Østlandet?

Fleksibilitet og evne til å håndtere ting der og da, er selvfølgelig viktig. Men måten vi organiserer samfunnet på, kan - om ikke annet - redusere negative ringvirkninger av klimaendringene. Svaret er da god samfunnsplanlegging.

«Planlegging» har fått en til dels negativ klang - man kan få inntrykket av at planer bare er en måte for det offentlige byråkrati å stikke kjepper i hjulet på innovative private aktører. Imidlertid dreier samfunnsplanlegging seg om å styre utviklingen, om en best mulig ressursutnyttelse over tid, hvor ulike hensyn veies opp mot hverandre. Vi legger planer for å komme fram til et bestemt resultat. Planlegging er med andre ord et forsøk på å strukturere en til tider kaotisk tilværelse.

Og det er ikke bare klimaendringer som vi skal ta høyde for, men eldrebølgen, folkehelsen, lokalsamfunnets overlevelsesevne, integreringsutfordringer osv. «God samfunnsplanlegging» dreier seg da om å kombinere kunnskap fra mange fagfelt, til en helhetlig strategi for å utvikle Norge i en villet retning.

Det er allerede mye planleggingskompetanse i kommunesektoren - men den er ujevnt fordelt og tildeles teknisk/fysisk basert. En arealplan uten samfunnsperspektiv, risikerer ikke å være robust nok. Likeledes må kompetansen i staten økes, for å sikre at den ene sektorpolitikken ikke slår den andre i hjel. Det er mange som trenger å utvide perspektivet! Heldigvis finnes det kompetansetilbud - bachelor- og masterutdanninger med samfunnsplanleggingsperspektiv ved flere universitet og høyskoler; sektorvise undervisningsopplegg som i Statens vegvesen; eller Samplan (ettårig kurs i samfunnsplanlegging), som jeg selv representerer.

Men det er ikke nok at politikere lokalt, regionalt og nasjonalt sier at vi trenger kunnskap. Politikere må etterspørre at offentlig sektor øker sin kompetanse innenfor samfunnsplanlegging. Kompetanse i samfunnsplanlegging burde være et krav for enhver prosjektleder innenfor folkehelse, kvalitetskommuner, stedsutvikling eller miljøbasert innovasjon.

Hva vil Norges planleggingsminister Helen Bjørnøy gjøre for å sikre at hennes politikerkolleger i regjeringen, og på lokalt plan, sikrer at vi som samfunn har tilstrekkelig plankompetanse for å møte morgendagens utfordringer?

Skrevet av: Lasse Jalling