Nye grep i helsepolitikken er nødvendig

Den rødgrønne regjeringen tar nå fatt på en ny fireårsperiode. Det er bra. På mange felter er det så langt gjort en meget god jobb.

For Senterpartiet må det nå være viktig å styrke arbeidet med fornybar energi, økte ressurser i skolen og videreføring av den offensive satsingen på samferdsel.

Men partiet må også gripe fatt i helsepolitikken.

Regjeringen har lagt fram den såkalte samhandlingsreformen som innebærer å legge et større ansvar for helsetjenesten på kommunesektoren. Dette er etter min mening rett. Behovet for samhandlingsreformen er, slik jeg ser det, en dokumentasjon på at statliggjøringen av spesialisthelsetjenesten slik det skjedde i 2001, har vært feilslått.

Å reversere denne reformen nå, er politisk ikke mulig, men Senterpartiet må nå med styrke bidra til å rette opp de verste utslagene av reformen fra 2001.

Viktigst i så måte er å avskaffe de regionale foretakene. Dette er det fullt mulig å gjøre selv om staten forsetter som sykehuseier. Det bør være et mål i forbindelse med gjennomføringen av samhandlingsreformen og kan iverksettes i løpet av et år om det er politisk vilje til det.

Dagens organisering er tungrodd, ineffektiv, byråkratisk og sterkt fagstyrt med et stort demokratisk underskudd og mangel på politisk styring. Det er ingen lokal/regional politisk forankring med tilhørende myndighet og ansvar. Organiseringen har lagt det politiske engasjementet dødt. Styremedlemmene - både i det enkelte sykehusforetak og i det regionale styret - med såkalt politisk bakgrunn, representerer et skinndemokrati og blir gisler i systemet. Det er direktørene og sterke fagpersoner med god kontakt til den regionale foretaksadministrasjonen som styrer.

Den helsepolitiske debatten er bort fra den regionale og lokale arena og er kun konsentrert om storting og regjering. Det betyr mindre engasjement og et fraværende nært politisk ansvar for optimal drift og tjenesteyting. Etter min mening er dette en viktige årsaker til den sterke kostnadsveksten i spesialisthelsetjenesten.

Jeg bruker ikke tid på Sps primære standpunkt. Valgresultatet gir neppe grunnlag for gjennomslag for det. Mitt forslag er derfor basert på at staten fortsatt skal eie sykehusene, men ikke lenger ha det såkalte sørge-for-ansvaret, slik det regionale foretaket har i dag.

Det innebærer følgende:

Staten eier og driver sykehusene, gjerne som foretak. Det betyr at staten har ansvar for alt som er knyttet til drift, så som arbeidsgiveransvar, investeringer i bygg, anlegg og medisinsk utstyr. For hvert sykehusforetak (ett eller flere sykehus) opprettes et eget styre som rapporterer direkte til et statlig organ. Dette må også innebære at staten har det overordnede ansvar for funksjonsfordelingen mellom sykehusene.

Ansvaret for å kjøpe helsetjenester - det såkalte sørge-for-ansvaret - på vegne av innbyggerne tas vekk fra det regionale helseforetaket og legges til fylkeskommunen, som får sine økonomiske rammer tildelt i statsbudsjettet. Fylkestinget må i en slik situasjon stå fritt til å kjøpe tjenestene der de er best og billigst.

Et resultat av dette er at det regionale foretaket ikke lenger har oppgaver og kan derfor avvikles.

En slik modell vil passe godt inn i gjennomføringen av samhandlingsreformen. Denne tar jo utgangspunkt i at kommunesektoren skal ha en mer sentral rolle i gjennomføringen av helsepolitikken.

Ved å gi sørge-for-ansvaret til det folkevalgte regionale nivå, vil det politiske engasjement igjen ligge regionalt/lokalt i tillegg til nasjonalt. Det vil bli mulig på en helt annen måte å se den nødvendige sammenhengen i behandling og forebygging gjennom arbeidet med folkehelse som jo er et fylkespolitisk ansvar. Det vil også gjøre det mulig med en bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og primærtjenestenfordi lokal kunnskap kan gi bedre lokale løsninger.