Ny rolle for lokalsykehus

Med samhandlingsreformen står helsevesenet ovenfor nok en stor omorganisering. Mye vil handle om strukturendringer, både for kommunene som skal tilby flere tjenester, og for sykehusene som skal overføre tilbud til kommunene.

For kommunene kan dette bety sammenslåinger eller tettere samarbeid i helsekommuner. For sykehusene betyr det å tilpasse seg denne nye strukturen.

Det er vanskelig å se et klart bilde av hvordan sykehusstrukturen vil se ut etter at samhandlingsreformen er gjennomført. Stortingsmeldingen gir ikke noe klart svar. Men de som føler de har mest å miste, har gjort sitt for å fylle ut bildet. Kommunenes interesseforening for lokalsykehus har bestilt en rapport fra Høgskolen i Hedmark som antyder at vi kan få et amerikanisert helsevesen.

Forfatterne hevder at overføringen av sykehusene fra fylke til stat og den påfølgende organiseringen i helseforetak, var første skritt på veien mot en bestiller/utførermodell i helsevesenet. Samhandlingsreformen vil bli andre steget, mener de. Kommunene skal ha et bestilleransvar, og de kan bestille fra både offentlige og private aktører. Lokalsykehusene, som har lokalt monopol på førstelinje spesialisthelsetjenester, hindrer en slik modell. Derfor må de vekk. Rapporten peker på at seks lokalsykehus er blitt borte siden 2002, og seks til står for fall. Da er det rundt 30 igjen. Det tegnes et fremtidig bilde av store sentralsykehus, og små distriktsmedisinske sentre.

Både helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og statssekretær Roger Ingebrigtsen gjentar i sine kommentarer til rapporten at Soria Moria-erklæringen står ved lag. Lokalsykehusene ikke skal legges ned, men funksjonene kan ikke nødvendigvis være de samme som på 60-tallet.

Det betyr kanskje at både minister og lokalsykehusforkjempere får rett. Hvis lokalsykehusene omdannes til distriktsmedisinske sentre, er de ikke nedlagt, selv om funksjonene er endret. Dermed har regjeringen holdt sine løfter, og motstanderne har fått rett i sine skrekkscenarier.

Men hvor «ille» er det egentlig å ha et distriktsmedisinsk senter kontra et lokalsykehus? Siden ingen av dem har en presis definisjon, er det vanskelig å si. Ser vi for eksempel på det distriktsmedisinske senteret i Stjørdal, har det 16 sengeplasser. Det tilbyr dialyse, gynekologi og har ortopedisk poliklinikk. Her finnes jordmor og helsepersonell i innen geriatri, kreft og hjerte- og karsykdommer. Det finnes poliklinikker for ulike fagområder. Dette høres ut som et lite lokalt sykehus, og sparer mange pasienter for reisen til nærmeste sykehus. Men det har få legestillinger. Fødeavdeling mangler, og akuttmottak står heller ikke på listen. Det er ofte disse funksjonene de lokale helseslagene står om.

Senest i januar sa helseminister Strøm-Erichsen i Stortingets spørretime at dagens desentraliserte sykehustilbud skal opprettholdes. Dette skal sikre nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud.

Flere begreper trenger presisering. «Nærhet», for eksempel. Nærhet betyr noe annet i dag enn på 60-tallet, da mye av dagens sykehusstruktur ble lagt. Og begrepet «lokalsykehus» forandrer seg, ifølge ministeren som følge av endringer i samferdsel, kommunikasjon, bosettingsmønstre og faglig utvikling.

Kampen om lokalsykehusene kan med andre ord også bli en semantisk diskusjon. Men den viktigste kampen gjelder innholdet – hvilket tilbud som skal gis hvor og hvem som skal betale for det.