Ny kommunestruktur eller et nytt KS?

Siden 1992 har dette spørsmål vært fremme først av staten i forbindelse med behandlingen av NOU 1992:15 og deretter av staten og KS omkring 2005. Antall kommuner er redusert med 15 fra 1990 (448) til 2007 (433). Det er høyst uklart hvilke fordeler det har medført. For tilhengerne av kommunesammenslutninger synes en reduksjon i antall kommuner å være et mål i seg selv. Problemet er å finne en eller annen begrunnelse.

Det opprinnelige hovedargument for sammenslutninger var utgiftsbesparelser. Erfaring viser at utgiftsbesparelser ikke kan dokumenteres. Omsider synes de glade sammenslutningstilhengerne i departement og KS å ha forstått det.

Det neste argument var at sammenslutninger var nødvendig for å forbedre kvaliteten på kommunale tjenester. En rekke statsvitenskapelige undersøkelser viser imidlertid at gjennomgående er det innbyggere i de mindre kommuner som er mest fornøyd med kommunale tjenester. Også dette argument faller til grunnen.

Det tredje argument var hensynet til fagmiljøene i kommunene, som ikke måtte være for små. Et slikt argument skyldes mangel på kunnskap om den kommunale hverdag. I de fleste kommuner har man mer eller mindre formalisert kontakt osv. med personer i tilsvarende stillinger i nabokommunene. Man er bare faglig isolert i en liten kommune hvis man selv ønsker det. Moderne hjelpemidler som Internett, mobiltelefoner osv. betyr efterhvert meget.

Et fjerde argument at større kommuner kan få et større virkeområde ved delegasjon av oppgaver fra staten. Forslaget om sammenslåing av fylkeskommuner fikk en slik begrunnelse, - kfr. regionreformen eller forvaltningsreformen. Staten var imidlertid ikke interessert i å avgi makt. En hovedgrunn er likhetsidealene, som tilsier at tjenester og regelverk, skal være likeartet over hele landet. Hertil kommer at statsbyråkratiet ikke er interessert i å redusere sin innflytelse.

KS-direktør Ullern er muligens klar over disse forhold og han må derfor finne på et helt nytt argument. Han speilvender delegasjonsargumentet. Hvis ikke kommunene blir større vil de bli fratatt oppgaver. Dette er et ganske fantastisk argument fra en person med erfaring både fra departement og KS.

Ulleren har trolig med god grunn ikke angitt hvilke oppgaver kommunesektoren skal miste. Kan det være Fremskrittspartiets tanker om statlige sykehjem med mer. Partiets argumenter går på hva eldre har krav på og at de skal ha like tilbud i alle kommuner. Det har imidlertid intet med kommunestruktur og kommunestørrelse å gjøre. En eventuell statliggjøring av eldreomsorgen av likhetshensyn kan ikke forhindres ved kommunesammenslutninger.

De tidligere sosialkontorer fulgte et statlig regelverk og var under liten innflytelse av kommunestyrene. Hvis NAV-reformen på lengre sikt fører til statlige sosialkontor, så taper ikke kommunestyrene særlig innflytelse, men innbyggerne får antakelig dårligere tjenester ikke minst fordi det om noen år er duket for sentralisering av NAV-virksomheten.

Fra et statlig synspunkt er ofte poenget med å la oppgaver være kommunale at det gir ansvarsfraskrivelse. Sykehusreformen er et eksempel på det ved at ansvaret for drift av statlige helseinstitusjoner løftes ut av statsforvaltningen og overlates til foretak under ledelse av «profesjonelle ledere». Statlig sett er det kjekt at «ekspertene» har ansvaret for nedbygging av lokale helsetilbud. Problemet er imidlertid at befolkningen ikke finner seg i det.

Ulleren og KS-ledelsen bør ta inn over seg at kommuneinndelingen egentlig ikke er et spørsmål om antall kommuner, men om bosettingsmønsteret i landet. Ønsker man å få fortgang i sentraliseringen av den norske befolkningen, så er nedleggelse av mindre kommuner selvsagt veien å gå. At det verken gagner befolkningen eller ønskene om demokrati og medvirkning, spiller åpenbart mindre rolle for disse personer. Mange erefterhvert av den oppfatning at det ikke er kommuneinndelingen som er feil, men ledelsen i KS.

Kanskje er det behov for en ny organisasjonsmessig løsning som ivaretar alle innbyggeres og alle kommuners interesser?