Norsk gjennomføring av tjenestedirektivet i ny tjenestelov og betydningen for norsk kommunesektor

Gjennom tjenesteloven og enkelte andre lovendringer er Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) gjennomført i norsk rett. Lovgiver har valgt å implementere tjenestedirektivet i en generell tjenestelov som skal dekke hele tjenestedirektivets anvendelsesområde. Det har ellers vært norsk lovgivningstradisjon å regulere tjenestesektoren gjennom sektor- og bransjelovgivning. Lovens ikrafttredelse er ikke fastsatt, men ifølge tjenestedirektivet er implementeringsfristen 28. desember 2009.

Tjenestedirektivet og tjenesteloven kan påvirke kommunesektoren (kommuner og fylkeskommuner) på fire hovedområder: Som arbeidsgiver, tjenesteleverandør, myndighetsutøver og forvaltningsorgan.

Et grunnleggende vilkår for å falle inn under loven er at det må foreligge et grenseoverskridende element. I det følgende forutsettes det at tjenestedirektivet er korrekt implementert i tjenesteloven. Det nevnes spesielt at grensekryssende helsetjenester tatt ut av tjenestedirektivet. Kommisjonen har den 2. juli 2008 framlagt et eget direktivforslag om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester.

Tjenestedirektivet eller tjenesteloven berører ikke norsk arbeidsrett - verken den individuelle eller kollektive rettigheter. Adgangen til å forhandle tariffavtaler eller retten til arbeidskamp berøres ikke. En annen sak er at flere dommer fra EF-domstolen de siste årene viser at EU-traktatens og EØS-avtalens hoveddel om de fire friheter og utstasjoneringsdirektivet kan gjøre innhogg i tariffpartenes og myndighetenes handlefrihet. Direktivet og loven berører ikke adgangen til trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets parter og regjeringen når det gjelder spørsmål knyttet til arbeidsliv eller grunnleggende velferdsspørsmål.

Tjenesteloven vil i liten grad berøre offentlige tjenester. Tjenestedirektivet griper ikke inn i statenes rett til selv å definere hvilke ikke-økonomiske tjenester som anses som tjenester i allmennhetens interesse. Statenes frihet til å avgjøre hvilke tjenester som anses som tjenester av allmenn økonomisk interesse (tjenester med økonomisk motytelse), hvordan disse tjenestene organiseres og hvilke forpliktelser de skal pålegges, berøres ikke. Loven gir heller ingen plikt til å liberalisere slike tjenester. Det vil fortsatt være mulig å re-kommunalisere denne type tjenester. Det er kun i de tilfellene der offentlige tjenester konkurranseutsettes at tjenesteloven får anvendelse. Det tilføyes at plikten til å innhente anbud i disse tilfellene uansett følger av EØS-avtalens hoveddel (reglene om fri bevegelighet av tjenesteytelser og etableringsrett samt ikke-diskrimineringsprinsippet og anskaffelsesregelverket). Det vil med andre ord fortsatt være opp til nasjonale myndigheter å regulere kommunesektorens tjenesteproduksjon.

Det klare utgangspunkt er at kommunenes og fylkeskommunenes myndighetsutøvelse ikke anses som en tjeneste under EØS-avtalen. Det betyr at det offentliges myndighetsutøvelse som den store hovedregel ikke påvirkes av tjenestedirektivet eller tjenesteloven. Enkelte virksomhetsgrenser innebærer en blanding av tjenesteutøvelse og myndighetsutøvelse, for eksempel barnevern. Barnevernstjenesten inneholder et tvangselement og kan derfor neppe anses som en økonomisk tjeneste i EØS-avtalens forstand og faller dermed utenfor tjenestelovens anvendelsesområde.

Direktivet gir statene nye plikter i form av samarbeid, informasjonsdeling og veiledningsplikt om de tjenester som er omfattet. Tjenesteloven legger opp til at det nasjonale kontaktpunktet skal legges til portalen Altinn.no som drives av Brønnøysundregistrene. Det innebærer formentlig at loven vil få begrensende økonomiske og administrative konsekvenser for kommunesektoren.