Norge har forelsket seg - hodestups

Det norske samfunnet har forelsket seg. Og denne forelskelsen kan nesten karakteriseres som hodestups.

Den utkårede er heller ikke hvem som helst. Den utkårede kan være sjarmerende, svært dyktig til å forføre, har mange venner, men er slett ikke alltid til å stole på. Den utkårede er vanskelig å beskrive med bare ett ord. Jeg kan også røpe at den utkårede har mange tilhengere i Norge. Tilhengerne finnes både blant kjøpmenn, racerbåtførere, menn i grå dress og politikere.

Den utkårede heter effektivisering til fornavn, modernisering til mellomnavn og markedskrefter til etternavn. Blant sine venner blir den utkårede kalt Ego.

Og i forelskelsens rus så arbeider Det norske samfunnet med å finne veien videre fremover. Det bruker albuer, skatteknep, omgåelse av boplikt og mer til for å bli attraktiv. Det vil så gjerne bli likt av Ego.

Kanskje Det norske samfunnet gjør noe uklokt, når det kaster alle gamle dyder over bord for å dyrke de nye. Når begreper som felles ansvar, like muligheter og solidaritet forsvinner ut, da er det jungelens lov som gjelder. Det blir de sterkeste som overlever.

Dersom Det norske samfunnet og Ego virkelig blir et par, da tror jeg at løsningen enten er skilsmisse ved dom eller noen elskere på si. Så får vi håpe at elskerne er forstandige og kloke.

Denne smule bekymring om det mulige ekteskapet mellom Samfunnet og Ego betyr ikke at denne skribenten er motstander av verken effektivisering, modernisering eller markedskrefter. Tvert imot, det ligger mye spennende dynamikk i koblingen mellom disse begrepene. Men - de bør anvendes med fornuft, klokskap og edruelighet, dersom de skal de komme samfunnet til gode.

To av våre kjære statsråder, Erna og Victor, har slått på stortrommen for å skaffe seg flere velgere ved å profilere seg som tilhengere av effektivisering, modernisering og markedskrefter.

Dessverre tror jeg verken Erna eller Victor behandler disse temaene med nødvendig klokskap. Med klar bergensrøst taler Erna Kommune-Norge midt imot. Hun truer kommuner med konkurs. Jeg har aldri hørt at denne form for effektivisering gir rimeligere og bedre tjenester til allerede utpinte kommuner.

Victor hever professorstemmen og mener staten har vist evne til modernisering ved å bytte flyselskap for ansatte som skal på tjenestereise. Jeg kaller dette kun ”forordning fra høyeste hold”. Denne forordningen har ikke noe med modernisering å gjøre. Det er modernisering fra de fantasiløse.

Jeg har mange eksempler på uvettig bruk av effektivisering, modernisering eller markedskrefter. Men jeg har også gode eksempler.

La meg nevne noen og ta de dårlige først:

Deregulering i luftfarten.

Før dereguleringens tidsalder kunne jeg reise mellom Oslo og min barndomsby Bergen både rimelig og uten altfor mange begrensninger på reisetidspunkt. Det eneste negative jeg husker, er at jeg hadde problemer med billett for barnas hamster. Men i et travelt julerush så ordnet SAS også dette.

Når jeg nå i den deregulerte tidsalder reiser, så reiser jeg riktignok ikke med hamster, men med bærbar PC og korrekt avslått mobiltelefon. Imidlertid - dersom verken jeg eller min arbeidsgiver ikke skal flås av SAS eller Braathen, så bør jeg helst ha reist før jeg kommer fram, jeg må være borte den natten det overhodet ikke passer, og billetten kan ikke byttes. Bestiller du billetten per telefon, må du ha en engels tålmodighet. Bestiller du via Internett, så mangler du selvfølgelig noen av de passordene du trenger.

Riktignok var det en ålesunder som prøvde seg med et lite flyselskap, noe som falt i smak blant mange flypassasjerer. Men så kom markedskreftene og sa at SAS og Braathen ikke kunne finne seg i dette. Store og sterke som de den gang var, så presset de lille Color Air ut av markedet, slik at alle måtte kjøpe dyre billetter. Slik er markedskreftenes bibel. Hvor ble det av klokskap og fornuft?

Effektivisering i Posten.

For å effektivisere Posten, skulle all post utleveres i postkasser i samlestativ. Disse stativene var slett ikke alltid plassert rett utenfor folks port. Tvert imot skulle de plasseres slik at flest mulig eldre med dårlige hofter og rullator måtte legge ut på halsbrekkende turer for å få hentet trygden sin.

Det er mulig at dette kalles framskritt og effektivisering. I mine øyne så dummer en av verdens rikeste nasjoner seg ut når ingen tar ansvar for å se galskapen i dette. Men mammon er en streng herre og en dårlig tjener.

Konkurranseutsetting av omsorgstjenester.

Dette er et tema som har både positive og negative sider knyttet til seg. Ved de private operatørers inntreden på markedet har kommunenes døgnpris på sykehjemsdrift etter hvert kommet ned på samme nivå som de private. Og det er ingen ulempe. Dersom lav pris også følges av høy kvalitet, burde vi jo alle være fornøyde.

Men det er et paradoks knyttet opp mot dette. På et område som i dag skriker etter behov for flere hender og hvor det ikke er mulig å effektivisere matingen av fru Hansen, så vinner den anbudet som tilbyr færrest hender.

Slik prioriteres det i Kommune-Norge med Erna og Victors velsignelse og muntre tilrop.

Var jeg liten igjen og fremdeles hadde den magiske troen på aftenbønnen, så ville jeg knyttet nevene klar til karateslag mot Erna og Victor og sagt: ”De vet hva de sier, men ikke hva de gjør”. Og så ville jeg føyd til at det samme sikkert gjelder menn i dress som jobber i noe som kalles NHO.

God natt i verdens rikeste land.

Skrevet av: Tove Wangensten