Noen får bli andre må dra

I Kommunal Rapport nr. 18 står det på kronikkplass: «Det Gud har føyd sammen, skal intet menneske atskille». Kronikken avsluttes med at «Ondskapen i verden lever godt i UDI og UNE. Og saken er ikke enestående».

Dette er svært sterke påstander. Vi finner det imidlertid ikke riktig å kommentere denne enkeltsaken. I stedet vil vi belyse noen sider av asyl- og familieinnvandringssakene.

Alle asylsøkere som har et reelt beskyttelsesbehov skal få en rettferdig behandling av saken sin i Norge. Problemet er imidlertid ofte at søkeren ikke legger fram identifikasjonspapirer. Utlendingsforvaltningen må da gjøre grundige undersøkelser for å verifisere identitet og opplysninger i den historien som presenteres. Mens søknaden blir behandlet, kan asylsøkere få tilbud om midlertidig arbeidstillatelse.

Det skjer stadig at asylsøkere fremmer søknad om familieetablering før asylsøknaden er endelig avgjort. En søknad om familieetablering vil ofte måtte avvente endelig behandling inntil asylsøknaden er ferdigbehandlet, med mindre sistnevnte søknad blir trukket. Når en søknad trekkes, vil dette alltid bero på søkerens egen avgjørelse.

Som tilstrekkelig dokumentasjon på identitet, vil UDI som et utgangspunktet kreve fremleggelse av et nasjonalt pass. Det er da et krav om at passet er utstedt ved søkerens personlige fremmøte, slik at utlendingsforvaltningen kan forsikre seg om at passet er utstedt til riktig person. Dersom søkeren ikke kan dokumentere sin identitet tilstrekkelig, vil dette i seg selv kunne være til hinder for at en ordinær familieinnvandringstillatelse kan gis.

I tilfeller der det foreligger et endelig negativt vedtak, vil det som regel innebære at søkeren, og noen ganger også dennes familie, må forlate landet. Da har søkeren fått saken sin behandlet i to ulike instanser. Et vedtak som innebærer at en utenlandsk borger må forlate landet, vil alltid være basert på grundige vurderinger med utgangspunkt i gjeldende regelverk.