Nei til silokommuner!

Den nye kommunestrukturdebatten har et annet fokus enn de foregående. Skjønt det var mens Erna Solberg var kommunalminister at begrunnelsene endret seg. Da hun startet som statsråd i 2001, var håpet å spare penger på å slå sammen kommuner. Etter noen år ble Solberg mer og mer opptatt av å sikre kompetansen i de små kommunene.

Nå er det fortsatt noen i Stortinget og i de fleste partiledelser som vil spare penger, men det tunge argumentet er at mange av våre minste kommuner ikke lenger har kapasitet nok til å utføre sine oppgaver. Dette gir et nytt alvor i kommunestrukturdebatten: Dersom temaet hadde vært effektivisering, ville sammenslåingstilhengerne hatt lettere for å kompromisse enn de har nå, når spørsmålet er om befolkningen får den kvaliteten på velferdstjenestene som de bør få.

Kvalitetsfokuset tilsier altså at striden om kommunestruktur kommer til å bli tøffere denne gangen enn på begynnelsen av dette tiåret, men det burde også føre til at debatten ble bredere enn sist gang. Når man først skal diskutere kvalitet og forsvarlige velferdstjenester, er det nødvendig å se på alle forvaltningsenheter som yter tjenester og stiller krav enten de er i staten, fylket eller kommunen.

Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet burde ha sparket i gang denne store debatten, da de for to uker siden valgte å gå ut i mediene med sine høringsuttalelser om samkommuner. Det er lett å forstå at de to direktorater synes det er utilfredsstillende å samspille med små kommuner når det stadig stilles større krav til sektorens resultater. De mener de ville ha oppnådd mer, dersom de hadde hatt flere folk med kompetanse og rene fagperspektiv ute i hver enkelt kommune.

«Rene fagperspektiv» er et stikkord. De store direktoratene, etatene og forvaltningene har hver sin faglighet, hver sin kultur og hvert sitt regelverk. De representerer sektorer. Antakeligvis samarbeider de mer med andre sektorer enn noen gang, men de har fortsatt tydelige grenser i forhold til hverandre.

I denne avisen var det i september (16.9.) et tankevekkende leserinnlegg om effekten av den statlige sektoriseringen. Kristin Langtjernet og Torhild Kielland, som jobber innenfor russektoren på Østlandet, skrev om den kommunale ruskonsulenten som må forholde seg til åtte rådgivende statlige aktører. Han eller hun forventes å kjenne til, og å spille på, virkemidler fra Husbanken, Bufetat, Nav Fylke, KRÅD (kriminalitetsforebyggende råd), KS, Fylkesmannsembetet, fylkeskommunen og Kompetansesenter Rus (KoRus).

Den ene av leserbrevskriverne hadde tittel «koordinator», og det spørs om det ikke er hun som besitter én av de aller viktigste kompetansene i moderne kommuner. På toppen snakker alle om behovet for å få mer og bedre profesjonskunnskap ut på lokalplanet, men det største behovet er antakeligvis å gjøre kommunene enda flinkere til å nyttiggjøre seg all den kompetansen som finnes på ulike nivåer i ulike sektorer.

I et slikt perspektiv er det risikabelt å gjøre kommunene større. Sannsynligvis vil kravene til profesjonalisering innenfor hver sektor tilta, og da er det også sannsynlig at direktorater og etater vil forsøke å sektorisere kommunene – de vil ha best mulig medspillere på lokalplanet, og alle vet at det er en meget sterk tendens til at fagfolk har mest tillit til mennesker med den samme utdannelsen og de samme perspektivene som en selv.

Konklusjonen er at den gryende diskusjonen omgeneralistkommunen bør suppleres med en debatt om farene for lokal sektorisering – eller silokommuner. Dersom man for å opprettholde generalistkommunen tilrettelegger for silokommuner, har man løst et problem ved å lage et nytt.

I en ideell verden er det mulig at det hadde vært riktig å ha kjempekommuner (i norsk målestokk) som tok opp i seg mye av den statlige sektoriseringen, for så å ha små folkevalgte kommuneenheter eller bydelsutvalg der den viktigste kompetansen nettopp var å få sektorene til å virke effektivt for hver enkelt borger.

Når man ikke kan regne med å nå det ideelle, bør man forsøke å få en mest mulig balansert debatt om hva som er mulig å få til. Da er det helt sikkert riktig å diskutere kommunestørrelse, men det må også være riktig å diskutere kommunenes statlige medspillere. Hva kan de gjøre for å få dagens Kommune-Norge til å yte bedre tjenester?

Man kunne tenke seg at de statlige direktorater og etater styrte mindre og tillot mer lokal ulikhet. Hva om Nav sentralt som en prøveordning sa til et par lokale Nav-kontorer at de fikk lov til å gjøre det som var fornuftig – uavhengig av ethvert regelverk? Så kunne man sjekke i etterkant hvordan det gikk.

Politisk urealistisk? Ja visst. Akkurat like urealistisk som det har vært å slå sammen kommuner med tvang – i hvert fall fram til nå.

Skrevet av: Aslak Bonde er politisk kommentator