Nei til burkadebatt!

Hadde du spurt nordmenn for to år siden om de var for eller imot burkaer, ville et overveldende flertall antakelig ha sagt at de ikke forsto spørsmålet. I den grad de visste hva en burka er, ville de ha forbundet den med eksotiske land eller noen parodier på TV.

Nå er vi i ferd med å importerte burkadebatten fra Frankrike og før vi vet ordet av det, kommer vårt ja eller nei til burka til å være viktig – ved å si ja, kan vi vise vår liberalitet og toleranse, ved å si nei, kan vi signalisere at vi er opptatt av kvinners rettigheter og/eller at vi verner om vår kultur.

Jeg vil i det lengste insistere på min rett til ikke å mene noe som helst om burkaer. Men det spørs hvor lenge det går. Også karikaturstriden ønsket jeg opprinnelig å ha et avslappet forhold til. Hvorfor skulle vi i Norge bry oss om en avisredaksjon i Danmark som ville provosere for provokasjonens skyld, og kunne vi ikke bare la de ekstreme islamistene i Danmark og Midtøsten få rase fra seg uten vår involvering? I Norge var det ytterst få ekstremister å ta avstand fra.

Etter den tid har karikaturstriden fått så mange omdreininger og er blitt gjort viktig av så mange, at det kanskje blir nødvendig også for meg å ta stilling. Den har vokst seg til relevans i en nyhetsredigert offentlighet der det ikke synes å være plass til mellomstandpunkter.

For å forstå hvordan dagens offentlighet fungerer, er det interessant å sammenligne burka og karikaturdebatten – samtidig som man skal huske medieforsker Martin Eides ord om at enhver som ønsker å nå fram i dagens medier, selv må tenke som en nyhetsjournalist.

Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne Lise Christoffersen tenkte antakelig nyhetsjournalistisk, da hun i forrige uke sa at hun var imot burkaer. Hun fikk oppslag i mediene, og hun fikk vist at Arbeiderpartiet er litt på Fremskrittspartiets banehalvdel og vil være tøff mot alle dem som ikke har sans for de norske kleskodene og toleranseforståelsene. Det aller beste med utspillet var at det ikke skapte noen problemer for Ap – det er praktisk talt ingen som blir direkte berørt. Christoffersen kunne være tøff uten at det gikk ut over noen. En ypperlig setting for et parti som vil være stort.

Nyhetsjournalister flest har ikke som mål å skrive om ting som berører få. Noe av det som skaper en «god sak», er at den har konsekvenser for mange. Men det er ikke et krav. Og det er enda viktigere at man tilfredsstille noen av de andre nyhetskriterier som dreier seg om å vise konflikt, eksponere kjente personer eller å appellere til publikums nysgjerrighet for sex, vold og søte dyre- og barnehistorier. Det sies om journalister at vår jobb er å skille klinten fra hveten – for så å vise fram klinten.

Mediene er det ikke andre enn mediefolket som kan ta ansvaret for – den mediesmittede offentlighet har imidlertid alle et ansvar for. Det er nå nødvendig med en debatt om konsekvensene av at offentligheten ikke bare ser ut til å være drevet av konfliktkravet, men også ser ut til å miste av syne hva som er viktig og hva som ikke er viktig.

Igjen tilbake til burkadebatten. Pressen synes det er en bra debatt fordi den er enkel, eksotisk og kan fremstilles som en del av noe mye større og viktigere. Politikerne vet selvfølgelig at skole, arbeidsliv og bosetting er mye viktigere for integreringspolitikken enn burkadebatten, men på de feltene er det så vanskelig å gjøre noe. Og så lenge velgerne kreverhandlekraft og klar tale, fokuserer den proffe politiker på det som er enkelt og lite viktig. Politikerne kan være trygge på at de store redaksjonene ikke vil falle dem i ryggen ved å stille det enkle spørsmålet om det egentlig er burkaer de burde være opptatt av. Den gjensidige avhengigheten styrer.

Konsekvensene er i korte trekk enten at smått blir gjort til stort, og at vi får flere konflikter enn vi trenger her i samfunnet – eller at politikerne blir gjennomskuet av folket og mister troverdighet. Karikaturdebatten viser vel at det i innvandringsrelaterte spørsmål som oftest er det første som skjer.

Det overstående kan lett leses som en klage over at samfunnet er i ferd med å bli mindre harmonisk enn mange av oss har likt å tro at det var. Det er ikke ment slik. Muligens er det sunt for det tette sosialdemokratiske Norge med flere og skarpere konflikter.

Men man kan ikke bare ha konflikter. Det dystre perspektivet er om offentligheten utvikler seg som mediene også når det gjelder det som på fagspråket kalles stoffmiksen. Det blir mer av det sexy stoffet – konflikter og sære pirrende saker – og mindre av det resonnerende og opplysende samfunnsstoffet. For politikerne: Mer burka, mindre arbeidsliv.

Skrevet av: Aslak Bonde