Debatt
NAV-suksess - et fellesansvar for kommune og stat
Det er snarere regelen enn unntaket at statlig virksomhet er i endring. New Public Management (NPM) beskrives ofte som en samlebetegnelse for denne utviklingen. Det er naturlig at det til enhver tid vil være kritiske merknader til NAV-reformen, jf. Kommunal Rapport nr. 6.
Jeg er nå hovedtillitsvalgt for Unio og har tidligere erfaring fra kommunal sektor. Fra Unios ståsted er vi fornøyd med Tor Saglies arbeid med omorganiseringen. Det har ved ulike veivalg vært små forskjeller mellom arbeidsgiver- og tillitsvalgtes synspunkter.
Når det gjelder de siste endringsforslagene har også samtlige tillitsvalgte i en fellesuttalelse gitt sin tilslutning til oppretting av NAV-kontorer i alle kommuner, med en minimumsbemanning på tre (statlige) stillinger og oppretting av ca. 50 spesialenheter på forvaltning. På pensjonsområdet mener vi tillitsvalgte at denne endringen ikke er tilstrekkelig utredet.
Samtidig har Unio forståelse og respekt for at det reises kritiske spørsmål i forhold til NAV-reformen, men vi savner en mer konstruktiv debatt enn det som har fremkommet så langt.
For å illustrere vårt ståsted i utviklingen av NAV, velger Unio å referere til den delen av forskningen som har vært gjort på kommunale endringer i regi av Oddvar Bukve og Audun Offerdal (2002). I boka «Den nye kommunen» konkluderer de to forfatterne med at kommunale endringer i hovedsak kun har vært en rådhusreform.
Med dette som bakteppe, er det allerede nå i starten av reformarbeidet viktig at statlige og kommunale ledere tar et aktivt felles ansvar for at NAV-reformen skal bli en suksess. Hovedspørsmålet er om Tor Saglies siste forslag om NAV-kontorer og spesialenheter vil gagne brukerne.
Når det gjelder NAV-kontorer, er det opp til den aktuelle kommune i samarbeid med staten å «designe» førstelinja. Det blir derfor ikke bare én, men flere førstelinjer. Så vidt Unio kjenner til, er det allerede nå enighet mellom stat og kommune om hvordan dette skal skje, jf. egen veileder som skisserer noen «spilleregler» for den konkrete etableringen.
Vi legger derfor til grunn at det må bli flere typer førstelinjer, avhengig av lokale valg. Hvorvidt dette kommer brukerne til gode, vil etter Unios vurdering være avhengig av hvordan dette forankres på kommunal og statlig side. Hvis forankringsarbeidet svikter, har både statlig og kommunal side et fellesansvar for å nøste opp i dette.
Når det gjelder Arbeids- og velferdsetatens forslag om å bygge opp 50 forvaltningsenheter, mener vi at forslaget er godt fundert. Allerede i dag er det et faktum at tidligere Aetat i forkant av NAV-etableringen 1. juli 2006, har bygget opp flere forvaltningsenheter. Også tidligere trygd har gode erfaringer med oppbyggingen av såkalte ressurskontor. Unio er fornøyd med at Tor Saglie kobler på forskningsmiljøer for å evaluere effektene av reformen og om nødvendig justerer kursen underveis i gjennomføringsløpet.
Det som imidlertid er undervurdert i denne og andre NPM-reformer, er de samordningskostnader som følger i kjølvannet av endringene. Med dette mener vi at oppretting av resultatenheter som her, forutsetter betydelig ressursinnsats for at NAV-kontorer og at de ulike resultatenheter «snakker sammen». Denne dimensjonen må ikke undervurderes fra verken kommunal eller statlig side. Vi vil også forvente at Tor Saglie er bevisst på dimensjoneringen av etablerte enheter.
På de fleste områder opplever Unio at både stat og kommune sitter i «glasshus» i forbindelse med denne reformen. Generelt kan det hevdes at oppretting av resultatområder i mange kommuner har gått på bekostning av nødvendig helhetstenkning. Effekten er at reformene ikke kommer ut av rådhuset. Tilsvarende utfordring har nå fylkeskontorene, som skal være «fødselshjelpere» for etableringen av nye NAV-kontorer.
Hovedutfordringen er at de kulturelle forskjeller mellom stat og kommune i forbindelse med reformarbeidet er sterkt undervurdert. Så langt har debatten stort sett gått på organisasjonsfokus. På vegne av de ansatte håper vi at kommunale og statlige parter heller enn å tillegge hverandre vikarierende motiver, avsettertilstrekkelig tid og penger til nødvendig kulturoppbygging og kompetanseutvikling. Hvis ikke, er Unio redd for NAV-reformen ikke når ut til de ytterste ledd av organisasjonen, med de konsekvenser dette vil ha for servicen til den enkelte bruker.
Unio oppfordrer arbeidsgivere og tillitsvalgte i kommune og stat til å samhandle, slik at samspillet og kreativiteten i gjennomføringen av reformen får gode vekstvilkår.