Nav-reform i revers

Sist uke la en ekspertgruppe fram sine råd om hvordan problemene i Nav kan løses. Først med statsbudsjettet til høsten får vi se om arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) har tenkt å følge dem.

Gjør hun det, kan kommunenes handlingsrom i Nav-samarbeidet bli trangere enn det er i dag. Det blir det i så fall Bjørn Gudbjørgsruds jobb å sørge for, som ny direktør for fylkeslinjen i Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Som sjefen for Navs fylkesdirektører blir det til syvende og sist han som dirigerer de statlige troppene ved alle landets Nav-kontorer. Dermed blir han også KS’ viktigste samarbeidspartner – eller motpart – i det som skulle være et likeverdig partnerskap mellom stat og kommune om Nav-reformen.

Ujevnt styrkeforhold

Likeverdig har partnerskapet med staten aldri vært, selv om mange kommuner har hatt et godt samarbeid med Navs fylkesledd. Til det er styrkeforholdet for ujevnt. Men mange kommuner har likevel klart å sette sitt eget preg på Nav-kontoret de driver sammen med staten. Det har da også vært et uttalt mål at organiseringen lokalt skulle gjenspeile lokale forhold og behov.

Mange kommuner har funnet det lurest å samle de fleste sosialtjenestene på Nav-kontoret, ikke bare den økonomiske sosialhjelpen. Storbyene Oslo og Bergen har beholdt full styring over egne ansatte gjennom en egen kommunal Nav-leder, som er likestilt med den statlige.

Rådet fra Bjurstrøms eksperter er å avvikle toledermodellen og kaste ut de tjenestene som ikke direkte er knyttet til det å få folk ut i arbeid. Ekspertgruppen etterlyser også et enhetlig styringssystem og avtaleverk for stat og kommune i Nav.

Selv uten lovendringer kan deres råd legge sterke føringer for framtidige samtaler mellom den enkelte rådmann og Navs fylkesdirektør. Når de skal reforhandle avtalen om deres felles Nav-kontor, er det duket for mange slag av typen David mot Goliat.

Flere dører inn

Det har vakt oppsikt at ekspertgruppen tar et oppgjør med én dør-prinsippet, selve grunnpilaren i den Nav-reformen Stortinget vedtok i 2005. Stortinget ville ha slutt på at brukerne ble sendt som kasteballer fra kontor til kontor. Ei heller skulle de som før risikere å bli «låst inne» på én type tiltak, mens de egentlig hadde mer bruk for noe helt annet fra et annet kontor.

Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen skulle se hele mennesket og sy en skreddersydd pakke med virkemidler fra stat og kommunes samlede verktøykasse. Nye ordninger som kvalifiseringsprogram og arbeidsavklaringspenger bidrar til slik helhetstenkning. Mange Nav-ansatte synes reformen har gitt dem mye bedre muligheter til å hjelpe klienter med sammensatte hjelpebehov.

Men mange av Navs brukere trenger ikke personlig oppfølging og sammensatte tjenester. Det eneste de har behov for, er en rask og korrekt beregning av en ytelse de har lovmessig krav på.

Arbeids- og velferdsetaten har i praksis alt forlatt én dør-prinsippet ved å opprette forvaltningsenheter og kundesentre som sluser disse brukergruppene vekk fra Nav-kontoret.

Dårlig service

Servicen de har fått der så langt, har vært elendig. Men den er visstnok på bedringens vei. Fra 2009 har saksbehandlingstidene gått ned og er nå som før reformen. Nye datasystemer, skanning av post og kompetanseheving vil etter hvert gi brukerne raskere og bedre svar, skal vi troekspertgruppen.

Den store bekymringen til KS og mange kommuner, er at stillinger, kompetanse og vedtaksmyndighet er flyttet vekk fra de lokale Nav-kontorene. Ekspertgruppen utelukker ikke at forvaltningsenhetene ble etablert for tidlig. Det kan ha skapt ekstra kaos i en fra før krevende periode med stort reformpress, finanskrise og økende arbeidsløshet.

Men gruppen støtter i hovedsak den arbeidsdelingen som nå er lagt mellom sentrale enheter og lokale Nav-kontorer. Noen flere beslutninger om sykepenger og uføretrygd bør imidlertid tas lokalt, mener ekspertgruppen, forutsatt at de har nok kompetanse.

I det hele tatt er gruppen kritisk til at det må være Nav-kontor i hver kommune, slik Stortinget har bestemt. Fagmiljøene blir for små og sårbare. Det arbeidsmarkedet Nav skal prøve å få brukerne sine ut i, omfatter dessuten flere kommuner.

Samarbeid og spesialisering

Løsningen på kommunal side er mer interkommunalt samarbeid. På statlig side foreslås det spesialisering og inndeling i tjenesteområder. Det vil si at ett Nav-kontor behandler samme type saker for flere kommuner.

Ifølge Bjurstrøms rådgivere er det helt urealistisk at Nav-kontorene – mange av dem med bare en håndfull ansatte – kan ha kompetanse på alle de 56 ulike og til dels svært kompliserte statlige ytelsene.

Når kommunene i tillegg legger inn en rekke kommunale tjenester, som barnevern, psykisk helsevern og rusomsorg, blir oppgavene for sprikende og kompetansehullene for store. Kontoret mister trykk på det ekspertgruppen anser som reformens overordnede mål, nemlig å få flest mulig stønadsmottakere ut i arbeid og aktivitet.

Noe faglig belegg for å si at kontorer med mange tjenester fungerer dårligere enn andre, har de imidlertid ikke, innrømmer ekspertene.

Trenger både arbeid og tjenester

For kommunene er det lett å argumentere for at arbeidslinjen nettopp krever mange typer tjenester. Mange sosialhjelpsmottakere har problemer knyttet til psykisk helse, rus og bolig som må løses, hvis de skal klare å få fotfeste i arbeidslivet. Det vet Nes-rådmann og tidligere KS-direktør Gudbjørgsrud inderlig godt.

Som direktør i Nav kan han likevel komme til å spørre om alle disse kommunale tjenestene må være samlet på Nav-kontoret. Svarer rådmennene ja, bør de også kunne dokumentere hvorfor.

Den store Nav-evalueringen i regi av Forskningsrådet vil forhåpentlig gi dem kunnskap om dette. Men også KS bør bidra til å gi rådmennene fakta om hvordan deres lokale Nav-modell faktisk virker.

Det begynner å haste. Følger Bjurstrøm sine eksperters råd, kan vi snart vinke farvel til flere av grunnpilarene i Stortingets Nav-reform. Det gjelder ikke bare den ene døra, men også prinsippene om helhetlige tjenester, likeverdig partnerskap og rom for lokale variasjoner.