Når Mette-Marit og Haakon blir politikere

Kronprinsparet balanserer på en hårfin grense mellom tidsriktig engasjement og ren politisk virksomhet. Så langt har deres samfunnsengasjement blitt møtt med alt fra begeistring til avmålt applaus, men sjelden blitt problematisert. Og definitivt ikke stemplet udemokratisk.

Det er på høy tid at det reises en samfunnsdebatt, om hvilke roller kongehuset og dets medlemmer kan ha og om snikpolitiseringen av kongehuset er en vel gjennomtenkt strategi.

At kongehusets medlemmer tar politiske standpunkt er ikke noe nytt. Haakon VII gjorde det både da han erklærte seg som «også kommunistenes konge» ved dannelsen av den første Arbeiderpartiregjeringen i 1928 og med sitt klare nei til tyskerne under andre verdenskrig. At hans svigerdatter Märtha ifølge Olav Njølstads Jens Chr Hauge-biografi ønsket å avbryte sitt USA-opphold og flytte tilbake til Oslo under krigen, viser - hvis historien er riktig - at manglende forståelse for rollen og rollens enorme signaleffekt, kan være skjebnesvangert for kongehuset.

Men mens de foregående generasjoner kongelige bare unntaksvis og svært ekstraordinære situasjoner har tatt politiske standpunkt, ser vi stadig oftere at kronprinsparet benytter sin definisjonsmakt til å løfte sine (politiske) hjertesaker.

Heller ikke at kongehuset «moderniseres» i takt med tiden er nytt (Olav giftet seg kongelig og holdt seg innen slekta, Harald giftet seg borgerlig, Haakon giftet seg borgerlig og med en alenemor.) Ei heller at de kongelige forsøker å signalisere folkelighet og forankring i folket:

Haakon dro på ny signingsferd da han kom tilbake til Norge etter krigen. Olav satt på Holmenkolltrikken under oljekrisen, Harald reiste Vestlandet rundt iført sjøstøvler og boblejakke etter orkanen i 1992, og Lille-Haakon og fruen kjøper seg hytte med utedass og uten innlagt strøm (nå har de riktignok tilgang på et titall andre ferieboliger og bemidlede venners luksusyachter, det er så).

Likeså er det forståelig at hver ny generasjon av kongefamilien må forsøke å fylle rollen med noe som gir mening og som er «riktig» for dem. Familien på Skaugum startet i bratt motbakke; ved Haakon og Mette-Marits giftermål sank populariteten til historisk lavmål. Mange prediket monarkiets endetid.

Kronprinsparet svarte med å knytte til seg et nettverk av profesjonelle kommunikasjonsrådgivere og ressurssterke venner. Meget fremsynt og veldig lurt. Hjertesaker ble lokalisert og omdømme bygget. Mette-Marits forvandling fra utagerende festløve-monster til hjertevarm inkluderings-heltinne, er intet mindre enn imponerende. Langt mer imponerende enn at hun kapret prinsen i festivaltåka på Quarten. Kronprinsfamilien fremstår som en helt vanlig moderne småbarnsfamilie med sunne unger og samfunnsbevisste voksne. Problemet er bare at det ikke er en «helt vanlig moderne småbarnsfamilie».

Det startet relativt forsiktig med «inkludering» som overordnet budskap; såkalte tapere, psykisk syke og hivpositive ble invitert til middagskalas på Skaugum, kronprinsessen har flere ganger uttalt seg om a hun vet noe om å føle seg utenfor. Siden har engasjementet utvidet seg via salmesamlecd-utgivelse og styreverv i Kirkens Bymisjon til engasjement for klima/miljø og uttalelser om FNs tusenårsmål og klimapanel.

I forrige uke prydet kronprinsesse Mette-Marit oppslag i både TV og tabloidaviser med merkelappen «hiv-aktivist». Verken kontroversielt eller veldig politisk. Kronprinsen har uttalt seg mer enn tydelig om FNs klimapanel.

Klimaspørsmål og fordelingspolitikk mellom rike og fattige land inneholder politisk sprengstoff nok til å blåse kongehusets forankring til himmels. En ting er at de kongelige (dronning Sonjas moskébesøk inkludert) holder seg langt innenfor grensene for politisk sosialdemokratisk mainstream, men det er like full politisk aktivitet de bedriver.

Hvamed den dagen de skulle komme til å mene noe utenfor «sirkelen» eller få en kontroversiell hjertesak som folk flest ikke sympatiserte med. En ting er med hvilken troverdighet overklasseadel, kongelige og Bill Gates, for den del, kan ikle seg fordelings- og fattigdomsbekjemperens kappe. Noe helt annet er det demokratiske underskudd et rojalt politisk engasjement innebærer.

Mitt poeng er ikke å begrense de kongeliges engasjement. Jeg skjønner behovet for mening (kronprinsessen har jo selv lagt ut om sin forkjærlighet for eksistensialisten Kierkegaard), men jeg vil like fullt påstå at vi nærmer oss faretruende en grense for hva de kongelige bør mene noe om og hva de kan engasjere seg i. Det er mulig de kongelige rådgivere har tatt for mye Møllers tran og blitt i overkant ivrige i sin omdømmebygging.

Eller sagt på en annen måte; en ytterligere snikpolitisering av kongehusets aktivitet vil føre til en demokratisk utfordring det er verdt å diskutere. Vi har en demokratisk tradisjon i Norge der vi velger våre politikere. Vi bør være forsiktige med å akseptere en tradisjon som innebærer at de blir født og/eller livstidsutnevnt til det. Det vil innebære et meget betenkelig brudd med den demokratiske tradisjon.