Når kartet ikke stemmer

I forrige nummer av Kommunal Rapport spådde KS-leder Halvdan Skard at mangelen på arbeidskraft blir den store utfordringen for kommunene de neste fire årene. Det har han etter alt å dømme rett i. Ferske beregninger KS har gjort, viser at kommunene vil ha behov for 50.000 nye årsverk hvert år fremover. Det skyldes både en kraftig økning i aktiviteten, og at en høy andel kommuneansatte vil nå pensjonsalder de nærmeste årene.

Årsaken til at kommunene taper kampen om arbeidskraften er sammensatt. Noe handler om lønn og andre betingelser, noe om lav status og dårlig omdømme. Likevel kan rekrutteringskrisen neppe løses uten at behovet for nye ansatte reduseres. Det betyr utflating av aktiviteten eller færre kommuner.

Rikdommens dilemma er betegnelsen på en utvikling der brukernes forventninger overgår hva det offentlige har mulighet til å tilby. Dette vil treffe kommunene med full styrke i løpet av få år.

Det enkle, men likevel svært kompliserte svaret på dette dilemmaet, er selvsagt en tydeligere grensedragning mellom hvilke tjenester innbyggerne kan kreve av kommunen og hvilke de eventuelt må kjøpe på det private markedet. Kombinasjonen av et allerede høyt skattenivå og en overfylt statskasse gjør imidlertid en slik avgrensing til en svært smertefull politisk øvelse, som både rikspolitikere og kommunepolitikere vil vegre seg mot.

Dermed vil det trolig tvinge seg fram en ny debatt om kommunestrukturen. Til tross for spede forsøk fra Høyre, har denne debatten ligget mer eller mindre død etter at de rød-grønne partiene inntok regjeringskontorene og fjernet alle økonomiske gulrøtter som skulle stimulere til sammenslåing.

I løpet av kort tid kan mangelen på arbeidskraft tvinge kommunene til å velge mellom sammenslåing eller å gi fra seg oppgaver. For mange vil større enheter da likevel fremstå som det minste av to onder. Denne utviklingen vil trolig forsterkes av at regjeringens forsøk på å etablere store og robuste regioner ser ut til å havarere.

Mangelen på arbeidskraft vil ligge som et tydelig bakteppe når partene i arbeidslivet om kort tid innleder vårens tariffoppgjør. Blant arbeidstakerne er forventningene til oppgjøret skyhøye, og vi kan forvente krav om betydelige kronetillegg for store arbeidstakergrupper.

Motsvaret fra KS blir krav om at en størst mulig del av tilleggene skal fordeles gjennom lokale forhandlinger, slik at kommunene kan bruke lønn som virkemiddel for å tiltrekke seg nøkkelkompetanse ut fra lokale behov. Hvem som vinner denne dragkampen, er det ingen gitt å spå i dag. Dersom partene mener alvor med sin uttalte bekymring for rekrutteringen, bør de imidlertid strekke seg langt for å unngå konflikt, som vil forsterke kommunesektorens dårlige omdømme.

Tidligere undersøkelser har vist at svært få toppledere mener kommunene er attraktive arbeidsplasser. Mye av årsaken er en inngrodd holdning til kommunene som ineffektive og lite dynamiske. Kombinert med lav lønn og lav status, er det ikke vanskelig å forstå at rekrutteringen til mange kommunale jobber blir svært utfordrende.

Til nå har ikke kommunesektoren tatt sitt eget svake omdømme alvorlig. Tvert imot bidrar mange lokalpolitikere til å gjøre kommunen enda mindre attraktiv som arbeidsplass.

De lokalpolitikerne som nå tegner skremmebilder av forfall og økonomisk krise, gjør derfor klokt i å tenke på hvordan dette påvirker lysten til å søke seg til kommunen.

Skrevet av: Erlend Skevik