Annonse
Debatt
Nå går startskuddet!
Når vi går inn i det nye året, trer verdens første klimaavtale i kraft. Samtidig starter innspurten for å få neste klimaavtale på plass. Med et mangelfullt veikart fra Bali, kommer det til å bli en tøff jobb.
Ting tar tid. Tid vi ikke har. Hvert år samles tusenvis av forhandlere, ministere, presse, miljøvernere og lobbyister for å diskutere, aksjonere, torpedere og restaurere avtalen som beskriver hvordan verden skal takle tidenes største utfordring. Det er 15 år siden verdenssamfunnet ble enig om å stoppe farlige klimaendringer og FNs klimakonvensjon ble undertegnet. Da var de store spørsmålene ennå ikke besvart: Hva skal gjøres, og hvem skal gjøre det?
For ti år siden så Kyoto-avtalen dagens lys. For første gang forpliktet verdens rike land seg til å kutte klimaforurensingen. En stor seier for miljøet og FN. Et første og lite, men viktig skritt mot en løsning på klimaproblemet var på plass, og avtalen vil regulere Norges utslipp fra nyttår.
Men etter hvert som årene har gått, og klimaforskerne presenterer stadig dystrere bilder av framtiden, har klimaforhandlingene stagnert. Jo mer det haster, jo saktere har forhandlingene sneglet seg framover. Mediene skriver mer om klimaendringene, stadig flere løsninger presenteres, det folkelige engasjementet øker - likevel står luften og ordene i forhandlingsrommene nesten stille.
Nå er tiden i ferd med å renne ut. Dersom vi skal være sikre på at vi ikke står uten en forpliktende klimaavtale i 2012, når Kyoto-perioden er ferdig, må en ny avtale på plass senest på forhandlingene i København i 2009.
Til tross for at klimaforhandlingene på Bali til slutt resulterte i et veikart fram mot 2009, vil veien dit bli vanskelig. En ny avtale må svare på klimautfordringer som er enda større enn de man visste om da Kyoto-avtalen ble laget. Allerede nå opplever mange konsekvensene av klimaendringene. USA har fortsatt en president som blokkerer framforhandlingen av effektive, internasjonale forpliktelser.
Samtidig roper forskerne varsku og forteller oss at vi har dårlig tid. Da Al Gore mottok fredsprisen for sitt og FNs klimapanels arbeid mot farlige klimaendringer, understreket han at behovet for handling var prekært. Sammen med lederen for FNs klimapanel, Dr. Rajendra Pachauri, slo han fast at vi må ha snudd utslippsveksten til en merkbar reduksjon innen sju år hvis vi skal unngå å gjøre uopprettelig skade på klimaet. Da må vi sikre at alle rike land forplikter seg til langt strengere utslippskutt etter 2012.
Samtidig må en ny klimaavtale inneholde mekanismer som gjør at store utviklingsland ikke tillater ukontrollert vekst i utslippene. Selv om det nå finnes en enighet om å diskutere nye utslippsmål for i-land, er det å få på plass en slik avtale på så kort tid, mildt sagt en utfordring.
Det har derfor aldri vært større behov for land som går foran. Norge har under klimaforhandlingene på Bali vist lederskap, blant annet ved å love store penger for å ta vare på regnskog. Med dette viser norske politikere resten av verden at kampen mot klimaendringene er en av verdens viktigste saker. Det er bra!
Men samtidig som store pengebevilgninger er viktig, er det på ingen måte nok. Tiltak utenlands vil uten tvil gi stor effekt. Tiltak i regnskog vil være med på å skape velvilje fra verdens fattige land i forhandlingene. Men skal vi kunne kreve at verdens fattige legger bånd på sine utslipp i framtiden, må rike land vise til faktiske klimaresultater på hjemmebane.
I Norge har vi i årevis diskutert om vi skal gjøre klimatiltakene i Norge eller til en billigere penge i andre land. Da Pachauri uttalte seg om den norske klimadebatten like før fredsprisutdelingen, slo han fast at vi må gjøre begge deler. Skal vi få til klimagassreduksjoner i en størrelse som monner, må vi lete etter gode klimatiltak i alle sektorer i alle land. Det holder ikke at vi satser på klimatiltak i andre land, selv om disse foreløpig er mye billigere enn i Norge.
Miljø- og solidaritetsbevegelsen krever at utslippskuttene må fordeles etter hvem som har det historiskeansvaret for klimaforurensingen og hvem som har mulighet til å betale. Det er ingen tvil om at Norge skårer høyt på begge målestokker. Norge har muligheten til å vise et lederskap internasjonalt, og verden trenger sårt at vi gjør det. Men skal vi ha troverdighet og moralsk styrke nok til å påta oss denne rollen, må vi rydde opp hjemme samtidig.
Vi har et ansvar for å handle nå. Dette ansvaret deles av både stat og kommune, deg og meg. Tidligere har vi kunnet velge om nyttårsforsettet er å forurense mindre. I 2008 er vi både moralsk og folkerettslig forpliktet til å gjøre det.
God jul!
