Mye å spare på kommunale lån

Kommunenes kortsiktige gjeld har eksplodert siden finanskrisa. Kommunalministeren har uttrykt bekymring for at kommuner har tatt for stor risiko, og har gjort endringer fra 1.1.2017 i den statlige forskriften om finansforvaltninga i kommunesektoren. Den innskjerpes nå til også å gjelde gjeldsforhold.

Endingene skal bevisstgjøre lokalpolitikere og administrasjonen om hvilken økonomisk risiko som er knyttet til refinansiering av kortsiktig gjeld og renterisiko. Økonomiprofessor Thore Johnsen har i en artikkel på nrk.no uttalt at norske kommuner sitter på tikkende bomber knyttet til økt sertifikatbruk.

For at kommunalministeren og kommunepolitikere skal kunne redusere kostnader og risiko ved kommunale lån, finnes det en meget effektiv løsning: Å kunne benytte statens konsernkonto.

Dersom man tillot kommunesektoren å trekke direkte veksler på vår kapitalsterke stat ved å gi kommuner direkte tilgang til statens konsernkonto, kunne kommunene spare betydelige beløp og eliminere risiko.

Å la kommunene få trekkrettigheter av staten er enkelt og billig. Det vil gi dem lavere rentekostnader og lavere kostnader til administrasjon (anbud på innlån og rentesikring) av all lånefinansiering, samt gi kommuner like lånevilkår. Jeg har beskrevet denne muligheten i min bok om kommuneøkonomi (Gyldendal 2014).

Finansiering via statens konsernkonto fordrer en statsgaranti, slik Kommunalbanken allerede har i dag. Det fordrer visse endringer i dagens statlige økonomireglement, da det nå kun er virksomheter som er en del av staten juridisk sett som kan benytte konsernkontoen.   

Riktignok står det i virkeområdet for dette reglementet at det også gjelder forvaltning av statlige tilskuddsordninger. Kommunene finansieres i stor grad nettopp via statlige tilskuddsordninger, som rammetilskudd. 

Staten finansierer som kjent kommunens løpende drift direkte, via rammetilskudd og fordeling av skatteinntekter. Staten burde også kunne dekke kommunenes behov for lån til å finansiere nødvendige investeringer til driften.

Til sammenlikning er heller ikke helseforetakene en del av staten som juridisk person. Likevel får helseforetakene i dag lån av Norges Bank til større investeringer og har også tilgang til en driftskredittramme i Norges Bank – en kredittramme mange helseforetak benytter fullt ut grunnet lave rente fra Norges Bank. Tilsvarende ordning burde være mulig å etablere for landets kommuner.

En tettere kopling mellom kommune og stat hva gjelder lån til større investeringer, vil også kunne bidra til noe bedre styring med offentlige investeringer, ikke minst hva gjelder samfunnsøkonomisk lønnsomhet. 

I dag sitter mange kommuner med en økonomisk risiko knyttet til høy lånegjeld, men kan samtidig holde høy likviditet av verdipapirer. Selv om kommuners lån ikke var ment å finansiere kjøp av verdipapirer, vil like fullt en lavere beholdning av gjeld og verdipapirer redusere finansiell risiko.

Torolv Herstad skrev i Dagens Næringsliv i fjor om et annet forhold knyttet til kommunale lån som bidrar til unødig høye rentekostnader. Herstad mente at kommunene kan spare 5 milliarder kroner årlig i reduserte rentekostnader, om det gjøres endringer i dagens regelverk for långiverne. For 5 milliarder kroner kan kommunene tilby for eksempel om lag 5.000 flere sykehjemsplasser hvert år.

Bakgrunnen er at Finanstilsynets tolkning av det europeiske lovverket ikke tar høyde for at staten i praksis er garantist for alle norske kommuner, skriver Herstad. Låneinstitusjoner som er underlagt krav om kapitaldekning og likviditet fra Finanstilsynet, må betale mer for egen kapitaldekning og likviditetskrav med hensyn til kommunepapirer (obligasjoner og sertifikater) enn for statspapirer. Denne regningen videresendes kommunene som betaler for merkostnaden i form av høyere renter.

Sverige har definert at lånerisikoen til svenske kommuner er identisk med lånerenten til staten. Det betyr for eksempel at norske banker kan gi billigere lån til svenske kommuner enn til norske.

Om kommunene fikk tilgang til statens konsernkonto, ville det gjort alt mye enklere. Staten måtte garantere for netto utestående i konsernkontosystemet. Det geniale er jo at kommuner da bare betaler for netto lånegjeld og kan holde lav likviditet og dermed lav risiko på eventuell overskuddslikviditet. Å utrede denne muligheten er mer spenstig enn å flikke litt på eksisterende forskrift om kommunenes finansforvaltning.