Mindre snakk – mer handling!

Norge er verdensmestre i frivillig arbeid. Frivillig innsats går igjen som et mantra i offentlige dokumenter, en trylleformel som skal sørge for flere hender og mer ressurser i morgendagens omsorgstilbud, der vi går ut fra at det vil bli en knapphet på omsorgsytere.

I NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg er forventningene klare og ambisjonsnivået høyt: «Omsorgstjenestene trenger flere frivillige. Innen 2020 bør på denne bakgrunn anslagsvis 25 % av den samlete omsorgssektoren være organisert og drevet som ideell virksomhet», står det i dokumentet. «I dag er denne andelen knapt 5 %.»

Kulturdepartementet, som har det overordnete ansvaret for å koordinere regjeringens frivillighetspolitikk, la i desember i fjor fram regjeringens frivillighetserklæring, som i disse dager er på høring.

KS har også engasjert seg i frivillighetspolitikken, og vedtok i hovedstyret i desember i fjor blant annet å oppfordre norske kommuner til å utarbeide egen lokal frivillighetspolitikk. I tillegg har KS signert en avtale med Frivillighet Norge som innebærer en felles plattform for samspill og samarbeid mellom frivillig og kommunal sektor.

Og det drives mye godt frivilligarbeid i Norge – særlig innenfor området kultur, fritid og idrett. Innenfor pleie og omsorg er bidraget mer beskjedent, mellom 5.000 og 10.000 årsverk fra frivillige organisasjoner. Bidraget fra enkeltfrivillige finnes det, typisk nok, ingen statistikk for.

Uorganiserte frivillige – hva skal de gjøre?

De frivillige organisasjonene ser imidlertid en nedgang i antallet medlemmer, og offentlige dokumenter omtaler den «nye formen for frivillighet» – frivillige som ønsker å bidra, yte en innsats, men som ikke nødvendigvis vil være organisert – de kalles enkeltfrivillige eller de uorganiserte frivillige. Men hvor skal de henvende seg?

Samtidig er signalene fra sentrale myndigheter til Frivilligsentralene tvetydige: Skal de drive med kultur eller helse- og omsorgstjenester?

Noen kommuner opplever at det ikke er en aktuell arena å rekruttere frivillige fra; vi driver med kulturtilbud, ikke med helse, er svaret en kan få, dersom en spør om frivillige til å være med sykehjemmets beboere på tur.

Og mange norske kommuner strever med å få i stand et samarbeid med frivillig sektor. Det er et sterkt ønske om å involvere flere frivillige, og å styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner og frivillige enkeltpersoner. Imidlertid sier kommunene selv at de har store utfordringer knyttet til rekruttering, koordinering og bruken av frivillige (Disch og Vedvik, 2009).

Kommunene sier også at de mangler kapasitet og kompetanse for å få dette samarbeidet på plass. Fem år senere konkluderer Schanche og Stokland (2014) med at tilretteleggingen for samarbeid mellom kommunene og frivillig sektor fremdeles er mangelfull.

I de kommunene der det er etablert et samarbeid, er det i tillegg ofte et misforhold mellom hva slags arbeid som blir utført i samarbeid med frivillige, og hva kommunen selv sier er viktig.

I rapporten Velferd i nytt terreng fra 2014 blir det oppgitt at de vanligste tiltakene kommunene gjennomfører sammen med frivillige, er kulturtilbud rettet mot eldre og kulturelle tiltak for beboere på institusjon, dernest sosiale aktiviteter, og besøkstjeneste for institusjonsbeboere og hjemmeboende.

Imidlertid sier de samme kommunene at de viktigste tiltakene kommunen bør gjennomføre sammen med frivillige, er utkjøring av mat til hjemmeboende eldre og drift av dagsentre.

Hvordan nå målene?

Det er altså liten sammenheng mellom teori og praksis også på dette området. Det er fem år til vi skriver 2020. Hva kan gjøres for å nå de ambisiøse målene og få på plass en frivillighetssatsing i Norge som virkelig kan utgjøre en forskjell?

Norge ser ofte til Danmark på dette feltet. Danskene er flinkere enn oss til å utløse potensialet i det frivillige arbeidet innenfor helse og omsorg. Ca. 11 prosent av den danske befolkningen deltok i frivillig arbeid på det sosiale området i 2012.

Hva har Danmark gjort? Jo, det er satt av ressurser. I 2012 var den økonomiske rammen avsatt til å støtte frivillig sosialt arbeid fra Folketinget til kommunene på 154 millioner danske kroner. I tillegg er danske kommuner siden 2008 lovpålagt å samarbeide med frivillige sosiale organisasjoner, og dermed er antallet kommunale medarbeidere i Danmark som arbeider heltid med oppgaver på det frivillige sosiale området nesten blitt fordoblet bare fra 2010 til 2012.

I tillegg har danskene opprettet et nasjonalt kunnskaps-, kompetanse- og utviklingssenter for det frivillige arbeidet på dette området – Center for frivilligt socialt arbejde.

Hva kan vi gjøre i Norge for å flytte fokus fra ord til handling?

Det trengs noe annet enn fyndord og gode intensjoner nå for å rulle ut en frivilligstrategi fra nasjonalt hold, som virkelig kan gjøre en forskjell.

For å få dette til, har vi bruk for i hvert fall tre ingredienser: Ressurser, fokus og tydelige signaler fra sentrale myndigheter. Det må sterkere krutt til enn å oppfordre kommunene til å utarbeide en lokal frivillighetspolitikk. Kommunene trenger ressurser for å få på plass et godt system som kan rekruttere, organisere og lede de nye frivillige.

Frivilligsentralene som rekrutteringsarena

Kanskje kan Frivilligsentralene i større grad enn i dag brukes som rekrutteringsarena for frivillige, og få et sterkere fokus på rekrutteringsarbeidet, for eksempel ved å kalle inn «nyslåtte» pensjonister til en rekrutteringssamtale for frivillig arbeid.

De kommunene som ennå ikke har kommet i gang, trenger bistand til å få på plass kompetanse og systemer for å lede og organisere det frivillige arbeidet. Derfor bør det opprettes et nasjonalt ressurs- eller kompetansesenter på samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor, som ikke kun er forbeholdt de frivillige organisasjonene, etter modell fra det danske Center for frivilligt socialt arbejde.

Det er ikke nødvendigvis behov for et stort fagmiljø, men det er behov for ett samlet miljø, der kunnskap og erfaringer om organisering og ledelse av frivillige innenfor helse- og velferdsområdet er strukturert og lett tilgjengelig. Dette miljøet må også kunne bistå kommunene med råd og veiledning i hvordan de kan bygge en god frivilligstrategi, og hvordan de kan organisere og lede sine frivillige.

Frivillighet er ikke gratis! Den kommer ikke av seg selv. Tvert imot kreves det ressurser for å utløse potensialet i det frivillige arbeidet innen helse- og omsorgssektoren. Frivillige skal rekrutteres, de skal læres opp i ulik grad, de skal følges opp, ledes og organiseres.

Samtidig, når det gjøres godt arbeid, er investeringen vel verdt: Ett årsverk til å lede og koordinere frivillighet kan løse ut seks–åtte årsverk i frivillig arbeid. Så, hva venter vi på?