«Miljøkrav er forenlig med konkurranse»

Vi er enige med Norsk Industri i at miljøkrav er forenlig med konkurranse, forutsatt at det er tilstrekkelig behandlingskapasitet som ivaretar de ønskede miljøkrav. Det er denne forutsetningen som svikter i Norge.

Den avgjørende begrunnelsen for å tildele enerett i Ecopro-saken, hopper Thorsen helt bukk over. Det er behov for å bygge opp ulike typer gjenvinningskapasitet innen kommunal sektor i Norge som følge av nye miljøkrav. Kommunene må da ha forutsigbarhet for avfallsstrømmen, på samme måte som private aktører vil måtte ha forutsigbarhet i rammebetingelser dersom de skal kunne foreta store investeringer.

Det påstås at Ecopro-anlegget er dimensjonert for det dobbelte av hva kommunene i regionen trenger. Dette er ikke korrekt - anlegget er dimensjonert for 30.000 tonn, og hvorav 28.000 tonn allerede ved oppstarten stammer fra kloakkslam og husholdningsavfall fra eierkommunene (anlegget kan stresses til 35.000-37.000 tonn uten ekstra investeringer). Prognoser for vekst i husholdningsavfall gjør at man ved investeringsbeslutninger også må se fram i tid, og ikke kun bygge for dagens kapasitetsbehov, og Ecopro-anlegget tar høyde for dette.

At man i så fall også kan benytte ledig kapasitet til å tilby næringslivet løsninger, må jo være en god ting for næringslivet - som derved får flere muligheter å velge mellom. Dette synspunktet deles også av Konkurransetilsynet.

Det vil være trist for mange aktører i næringslivet dersom kommunale anlegg nektes å ta imot næringsavfall. Et slikt resultat vil kunne medføre store miljømessige og økonomiske konsekvenser for næringslivet, dersom disse står helt uten et konkurransedyktig privat tilbud i en region, eller kanskje blir prisgitt en eller to private aktører som tilbyr sine tjenester uten reell konkurranse.

Det skal også opplyses at det i Ecopro-saken har vært foretatt en anbudskonkurranse. Private aktører har da hatt anledning til å konkurrere om å levere det beste og mest kostnadseffektive tilbud til Ecopro, så hensynet til private marked er vel i ivaretatt.

Mulighet for kryssubsidiering eller misbruk av markedsmakt er alltid til stede, enten det er privat eller offentlig aktører som har en dominerende stilling, og KS Bedrift og Avfall Norge er opptatt av at offentlige bedrifter som har enerett konkurrerer på like vilkår i markedet. Offentlige kommunale selskap er som kjent underlagt selvkostprinsippet og må dokumentere kostnadene og hvordan disse fordeles.

Norsk Industri viser underlig nok til en dom i Høyesterett som gjaldt rolleblanding ved bruk av anbud, og denne har ingen relevans i debatten om man kan tildele enerett eller ikke.

Det er hevet over enhver tvil at det ikke er kapasitet i Norge som kan tilby eierkommunene til Ecopro tilsvarende gode behandlingsløsninger. Om kommunale eiere hadde stilt miljøkrav om lukt- og smittefri kompost og utnyttelse av biogass til energigjenvinning, ville det ikke være aktører i nærheten som kunne svare på tilbudet.

Man kunne nok finne noe ledig kapasitet i biogassanlegg rundt i Europa, men at 50 kommuner skal basere seg på at eksisterende anlegg i Europa tar imot avfallet deres, er etter vår oppfatning kortsiktig løsning og gir ikke en fornuftig og langsiktig miljøpolitikk, verken i lys av å kunne benytte avfall som nasjonal ressurs eller i forhold til den økte transportbelastning som en slik politikk uvegerlig vil føre til.

Å sende husholdningsavfall avfall på kryss og tvers av landegrensene, er noe også EU har erkjent kan medføre miljøproblemer. Man har derfor i en rådsforordning fra 2006 sagt at ethvert land kan uten begrunnelse nekte import av husholdningsavfall uten noen spesiell begrunnelse. Dette er en restriksjon som ellers er i strid med EU-traktaten og EØS-avtalen, men her har man latt miljøhensyn gå foran hensynet til det indre marked.

Detteer virkeligheten som norske kommuner må være klar over, når man skal vurdere om man skal bygge opp kapasiteten i Norge eller om man skal stole på at man kan få et tilfredsstillende tilbud fra utenlandske aktører.