Debatt
Miljøkrav er forenlig med konkurranse
I Kommunal Rapport nr. 8 kommenterer adm.dir. Håkon Jentoft i Avfall Norge og advokat Hanne S. Torkelsen i KS Bedrift Ecopro-saken og «søppelmonopolet».
Det slås her fast at kommunene har et særskilt ansvar for våtorganisk avfall, og at kommunene og deres interkommunale avfallsselskaper ut fra stadig strengere krav nasjonalt og fra EU står overfor store investeringsbehov for sluttbehandling av avfall.
Norsk Industri er, som Avfall Norge og KS Bedrift, opptatt av at behandlingen av avfall er i samsvar med de miljøkrav og krav til gjenvinning som settes av myndighetene, men strenge miljøkrav er fullt ut forenlig med å konkurranseutsette slike oppgaver. Det er ikke opplagt at de beste miljø- og kostnadseffektive løsningene oppnås best ved kommunene selv finansierer, bygger og driver slike anlegg.
Avfall Norge og KS Bedrift råder kommunene til å tildele enerett til å behandle våtorganisk avfall fra eierkommunene til kommunalt eide selskap uten konkurranse.
Norsk Industri mener at enerett kan medføre at den faktiske prisen som innbyggerne må betale blir betydelig høyere enn man ønsker. I tillegg mener Norsk Industri at rådet er tvilsomt rent juridisk.
Avfallshåndtering etter en konkurranse gir et motsatt utfall; nemlig billigere løsninger for kommunen og mer riktig pris for innbyggerne. Krav om å oppnå tilfredsstillende miljøbehandling av avfallet kan kommunene sikre gjennom strenge miljøkrav i regelverket og i selve anbudsprosessen, hvor det stilles objektive og relevante krav til den som får kontrakten.
Et hovedargument som Avfall Norge og KS Bedrift bruker for å få kommuner til å se bort fra hovedregelen om konkurranse, er at det varslede deponiforbudets målsettinger ikke vil kunne nås dersom kommunene må tildele kontrakter gjennom en anbudskonkurranse.
Norsk Industri reagerer sterkt på dette. En konkurranse vil nettopp gi kommunen et bedre og bredere grunnlag for å velge blant aktører som kan tilby tilstrekkelig kapasitet, enten dette er kommunens eget selskap eller private selskaper i markedet.
Avfall Norge og KS Bedrift sier videre at bygging av Ecopro, eller det å tildele enerett, ikke gjøres for å tjene penger, men for å kunne ta imot og ha forsvarlig behandlingskapasitet i regionen.
Ecopro ser imidlertid for seg at de skal ut i det private markedet og konkurrere for å fylle opp anlegget utover det oppstår i husholdningene (anlegget er dimensjonert til det dobbelte av det som er behovet til kommunene i regionen). Det er vanskelig å se dette som annet enn et ønske om å tjene penger på anlegget.
Blanding av monopolbasert virksomhet og konkurranseutsatt virksomhet, slik det legges opp til i Ecopro, er en vei som lett kan føre til habilitetsproblemer, kryssubsidiering og underprising i markedet. Eksempel på en lignende utvikling kan leses i Høyesteretts dom av juni 2007, der Reno Vest IKS ble dømt.
Konkurranse på like vilkår er etter Norsk Industris syn avgjørende for at kommunene skal kunne velge de beste og mest hensiktsmessige avfalls- og gjenvinningsløsningene for innbyggerne.
Tildeling av enerett vil si at kommunen unnlater å hente inn det beste anbudet i et marked, men lar en bestemt kommunal løsning få drive sitt eget monopolsystem for avfallet. Slik praksis er ingen tjent med. Derfor har Norsk Industri valgt å forfølge de veiledninger som nå utgis av Avfall Norge og KS Bedrift, hvor unntaksregelen om enerett etter vårt syn anbefales brukt som en hovedregel.