Annonse
Debatt
Mer om betaling for utskrifter fra Internett
Verdien av kopiering og utskrift fra Internett kan selvsagt være gjenstand for diskusjon. Dessverre har ikke KS´ forhandlingsleder hittil demonstrert noen vilje til å ta dette på alvor.
I et innlegg i Kommunal Rapport nr. 6 om betaling for utskrifter fra Internett, som for øvrig er besvart av advokat Øystein Flagstad i nr. 7, fremsetter KS-advokat Børge Benum avslutningsvis en påstand om at vederlaget for kopiering av stoff fra Internett må være lavere enn for stoff fra andre kilder, fordi det angivelig ikke er forleggerkostnader eller distribusjonskostnader knyttet til slikt stoff.
Dette er et merkelig argument på flere måter. Merkelig fordi det i beste fall avslører en manglende forståelse av hva forleggeri består i. Merkelig fordi det kan se ut til at Benum etter snart ett års forhandlinger med Kopinor ennå ikke har forstått grunnlaget for prissettingen.
Det siste først. Kopinor tilbyr en rettighet. Retten til å ta kopier fra alle typer utgivelser. For brukeren kan denne rettigheten ha høyst ulik verdi, avhengig av omstendighetene. Verdien kan også oppfattes som veldig forskjellig sett fra rettighetshaverens side. Retten til å kopiere kan ses som i direkte konkurranse med den ordinære utnyttelse i markedet. Takket være en pragmatisk holdning fra rettighetshaverne ligger kopivederlaget per side i kommunesektoren på en fjerdedel av alternativkostnaden som ville være kjøp av publikasjoner.
Da Kopinor begynte sin virksomhet for 25 år siden, varierte prisen per kopi ut fra hva som ble kopiert. Lyrikk var dyrere enn prosa, billedkunst dyrere enn illustrasjoner - i begge tilfeller ut fra en kvalitetsvurdering. Pressestoff var dyrere enn bokstoff - ut fra en kvantitetsvurdering; det gikk mer tekst inn på siden. Etter relativt kort tid ble dette systemet avviklet og erstattet av en utlignet enhetspris. En kopi er en kopi er en kopi.
I parentes bemerket er prisstrukturen i de andre nordiske land slik den var i Norge på begynnelsen av 80-tallet. Det er en grunn til at det ikke er så enkelt å sammenligne mellom landene direkte.
Når Benum nå vil at en utskrift fra Internett skal koste mindre enn en kopi fra en trykt publikasjon, åpner det for en helt ny vurdering av prisstrukturen.
Den andre merkverdigheten handler om forleggerkostnader. Forlagskostnadene ved materiale som tilgjengeliggjøres på Internett varierer antakelig like mye som for tradisjonelle publikasjoner. Forlagets lønns- og driftskostnader skal dekkes inn, forfattere og illustratører skal honoreres. Det påløper ikke tryknings- og distribusjonskostnader. Men Kopinors vederlag ikke er ment å kompensere produksjons- og distribusjonskostnader. I bunnen for Kopinors vederlagsberegning ligger, enkelt sagt, forlagets kostnader og opphavsmannens honorar. Fravær av produksjons- og distribusjonskostnader er med andre ord helt irrelevant i denne sammenhengen. I NOU 1983:35, side 24, angående kopiering av verk blant annet til undervisningsbruk, het det om vederlag for fotokopiering:
«Derimot kan det konstateres at det er rimelig at opphavsmennene får fordel av den økte interesse for og bruk av deres verk som her finner sted, uten hensyn til om det kan påvises et tap hos opphavsmennene eller andre rettighetshavere.»
Økonomien på Internett kan være annerledes enn for tradisjonell publisering. Som det fremgår ovenfor, får rettighetshaverne uansett ikke erstattet de tap de påføres gjennom kopieringsadgangen som gis gjennom en avtale. Hvorvidt det oppstår noe tap ved at det skrives ut fra Internett, kan selvsagt diskuteres og likeledes hvilke konkrete kostnader som i så fall skulle kompenseres. Utgangspunktet for Kopinors prisforlangende ligger uansett ikke her, men i det at det gjennom avtalen gis en rettighet.
Verdien av denne rettigheten ser vi nå demonstrert. 80 prosent av norske lærere mener at kopiering er blant deres viktigste pedagogiske virkemidler (MMI 2000). Derfor tas det årlig 230 millioner kopier fra opphavsrettslig beskyttet materiale i skolene. Dette omfatter utskrifter fra Internett. Etterat kopieringsavtalen utløp ved nyttår, må lærerne altså klare seg uten dette virkemidlet. Undervisningen blir lidende, og snart står eksamensavviklingen i fare.
Verdien av kopiering og utskrift fra Internett kan selvsagt være gjenstand for diskusjon. Dessverre har ikke KS´ forhandlingsleder hittil demonstrert noen vilje til å ta dette på alvor, men henfaller til lettvintheter av den typen som er gjengitt ovenfor. Det er på høy tid at KS medvirker til en grundig og saklig vurdering av prisspørsmålet, ved sammen med Kopinor å bringe dette inn for vederlagsnemnda.
