Menneskerettighetene og kommunal ulikhet

Et aktuelt spørsmål i Norge i dag er om kommunale forskjeller i støtteordninger er urimelige og kanskje også urettmessige. I den anledning ba Sosial- og helsedirektoratet meg tidligere i år om å utrede hvorvidt barn og unge med nedsatt funksjonsevne har et rettmessig krav på bistand til ferie i henhold til barnekonvensjonen, i den forstand at myndighetene skal gi økonomisk og praktisk støtte.

Det snevre svaret her er etter mitt skjønn nei, men det kan likevel oppstå spørsmål om diskriminering knyttet til den støtten som ytes til denne gruppen.

Diskriminering vil si ulovlig forskjellsbehandling som forbys etter artikkel 2. Det er bare når forskjellsbehandlingen ikke har noe objektivt og fornuftig formål, at den regnes som diskriminering. Som et utgangspunkt skal like tilfeller behandles likt.

Støtteordninger til sammenlignbare grupper kan være ulike (forskjellsbehandling), dersom myndighetene har gode grunner for dette. Det kan være at gruppene er bosatt i ulike deler av landet, hvor tilgjengelighet til ferietilbud er ulikt, eller at det finnes variasjoner i prisnivået der de er bosatt. Det kan også være at private omsorgstilbud fyller inn for det offentlige på en måte som gjør at det offentlige støttenivået varierer. Problemer knytter seg til at de ulike gruppene vanskelig kan sammenlignes, og at noe som i utgangspunktet ser ut til å være sammenlignbart, likevel ikke er det.

En mer spesifikk juridisk problemstilling, er at artikkel 2 ikke nevner bosted som diskrimineringsgrunnlag. Når en i Norge fritt kan bosette seg i ulike kommuner, vil diskrimineringen dermed kunne opphøre ved at man flytter fra en kommune med beskjedne støtteordninger til en kommune med mer omfattende støtteordninger. Den rettslige argumentasjonen her vil kanskje kunne være riktig isolert sett, men i praksis vil lett fremstå som en urimelig byrde å pålegge enkeltpersoner å forlate hjem, skole, jobb og sosialt miljø for å kunne dra nytte av mer omfattende støtteordninger.

Mer komplekst blir bildet ved at funksjonshemmede nevnes som egen gruppe i artikkel 2. Sammenlignes støtteordningen med andre grupper i samfunnet som mottar støtte fra myndighetene, og disse gruppene ikke på samme måte som funksjonshemmede er underlagt like store kommunale variasjoner, vil det lettere kunne konstateres krenkelse av forbudet mot diskriminering.

ECON har publisert to rapporter om egenandeler på sosiale tjenester i kommunene og behov for offentlig støtte til ferie for mennesker med store bistandsbehov. Disse rapportene viser store ulikheter i støttenivået. I beste fall ligger denne ulikebehandlingen i gråsonen i forhold til hva som kan regnes som objektivt og fornuftig.

Vanskelighetene forsterkes ved at det finnes et stort antall ulike støtteordninger forvaltet av forskjellige myndighetsorganer, og at innsikts-, profesjonalitets- og tilgjengelighetsnivået på dette feltet varierer fra kommune til kommune. Det blir dermed også spørsmål om barnas og foreldrenes rettssikkerhet.

Jeg er usikker på om norske myndigheters valg av forvaltningsregime på dette feltet er i tråd med de kravene som menneskerettighetene stiller gjennom forbud mot diskriminering og krav til rettssikkerhet. Problemstillingen er aktuell for andre støtteordninger enn bare de som gjelder barn og unge med nedsatt funksjonsevne, og bør løftes inn i en større sammenheng.

Det finnes ikke mange rettssaker i Norge knyttet til økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter, men rettsområdet er under utviklingen. Tilsvarende har internasjonale tilsynsorganer tidligere stilt spørsmål til Norge om slik kommunal forskjellsbehandling. Denne rettsusikkerheten inviterer til individuell prøving for norske domstoler. Myndighetene bør derfor utrede nærmere om de kommunale variasjonene er ønskelige og hensiktsmessige, og om de kan justeres og/eller endres på enmåte som gjør at de klarere oppfyller barnekonvensjonens krav.

Den beste løsningen vil etter mitt skjønn være om fordelingen av ressursene bygger på klare kriterier som i størst mulig grad fører til likhet, uansett bosted i landet. Samtidig er det viktig å presisere at dette ikke trenger å påvirke størrelsen på den offentlige støtten til slike tiltak, men at det kun handler om fordeling av eksisterende ressurser.