Medvind for kommunesammenslåere?

Aps parlamentariske leder, Helga Pedersen, har skapt ny debatt om kommunesammenslåing. I forslaget til ny lokalpolitisk plattform vil partiet få fortgang i kommunesammenslåinger gjennom «en kraftfull økonomisk stimuleringsordning». Virker ikke dette, kan tvang og en statlig kommisjon som tegner et nytt kommunekart være neste skritt. Dette har forståelig nok skapt reaksjoner, i alle fasetter. Men flere av KS’ fylkesstyreledere har allerede hilst debatten velkommen.

De to andre store partiene på landsplan, Høyre og Frp, går enda lengre. Frp er mot tvang, men har allerede tegnet kommunekartet med 100 kommuner som Kommune-Norge frivillig skal komme fram til. Høyre vil ha en omfattende kommunereform, og stiller ingen betingelse om frivillighet.

Også KS’ kollega i privat sektor, NHO, har meldt seg inn i debatten. De vil ha en sentraldirigert, tvungen sammenslåing av småkommuner, med «effektivitet» som et sentralt argument. Med andre ord: Småkommunene bruker pengene ineffektivt – sløser bort penger og unødvendig tid på administrasjon – ifølge denne argumentasjonen.

Jeg tror at mange vil bli skuffet, dersom de tror at kommunesammenslåinger i seg selv frigjør masse penger fra unødvendig administrasjon. Kommunene som får småkommunetilskudd i dag (under 3.200 innbyggere), utgjør 40 prosent av kommunene, men kun 6,5 prosent av Norges befolkning. Skulle de gjennom en hardhendt sammenslåing få like lave administrasjonskostnader i snitt som kommunene med mellom 5.000 og 15.000 innbyggere, vil det frigjøre vel 900 millioner kroner over kommunebudsjettene – over tid.

Bevares, det er mye penger. Men det løser ikke framtidens velferdsutfordringer. Og det finansierer ikke for eksempel NHOs drøm om fjerning av formuesskatten – eller KS og NHOs felles ønske om storstilt satsing på infrastrukturutbygging og kollektivfinansiering.   Befolkningsstrukturen gjør at det uansett er overkant optimistisk å tro på en slik rasjonaliseringsgevinst. Det er som kjent tvangssammenslutning av kommuner NHO ønsker, ikke tvangsflytting av befolkningen. Som professor Harald Baldersheim har sagt: Man får ikke en tettbygd bygd av å slå sammen to spredtbygde.

Men det er andre gode grunner til å stimulere sterkere forandringer i kommunestrukturen. Siden 60-tallet er det bygd massevis av veier og bruer her i landet. Reisemåtene er forandret, og reisetidene i og mellom kommunene er forkortet. Mobiltelefoner og Internett har revolusjonert kommunikasjonsformene. Men kommunestrukturen er i all hovedsak den samme. Det er ikke nødvendigvis galt, men det gir i alle fall grunn til refleksjon.

Kommuner handler om tilhørighet og fellesskap. Men enda mer handler det om å organisere forvaltningen av offentlige oppgaver: fordeling av velferdstjenester og samfunnsutvikling. Innbyggernes støtte til kommunene og til lokaldemokratiet er betinget av at de tror på at oppgavene løses bedre enn gjennom andre kanaler – som for eksempel store statlige direktorater med et par regionkontorer.

Alle ønsker robuste velferdstjenester, både nå og i framtiden. Jeg tror at mange ser fordelen ved at dette fortsatt organiseres under direkte folkevalgt, lokaldemokratisk styring. Robuste velferdstjenester fordrer robuste fagmiljøer. Små kommuner bør ha gode forutsetninger for å sikre robuste fagmiljøer også i fremtiden, på store velferdsområder som pleie og omsorg, og grunnskole.

Men på flere andre områder vil robuste fagmiljøer i økende grad kreve et visst befolkningsgrunnlag. Det gjelderfor eksempel barnevern, legetjenester og andre helserelaterte oppgaver, psykiatri, tekniske tjenester, eller tjenester som krever juridisk kompetanse eller (sivil) ingeniørkompetanse. Og selv relativt befolkningstunge kommuner i tettbygde strøk ville kunne dra større nytte av samfunnsplanleggingen gjennom en felles planprosess.

Mange av utfordringene kan møtes – og blir allerede møtt gjennom ulike interkommunale samarbeid. Men her kommer styringsutfordringene inn. Det å overføre stadig mer myndighet fra direkte folkevalgte organer til indirekte samarbeidsløsninger for viktige velferds- og samfunnsutviklingsoppgaver, skaper utfordringer for lokaldemokratiet. Det er kanskje ikke så rart at noen stiller spørsmålet om det ikke er enklere at kommuner slår seg sammen enn at det nå skal skapes en egen lov og struktur for samkommuner av kommuner?

Stortinget har rett til å vedta sammenslåing av kommuner, selv om alle de berørte kommunene protesterer heftig. Men det er en dårlig idé å bygge opp til langvarige konflikter mellom lokalpolitikere, kommuneledelsen og staten. Storstilte tvangstanker, heiet fram av NHO, fremmer ikke lokalt ansvar, og beslutningene blir neppe bedre av den grunn.

Jeg tror på å utfordre lokal- og regionalpolitikerne til å ta føring i debatten, og stimulere økonomisk – over en viss periode – de kommunene som vedtar å slå seg sammen. En annen stimulans jeg er overbevist om vil virke, er å gi konkrete løfter om mindre statlig detaljstyring til større kommuner – altså til en viss grad myke opp dagens generalistprinsipp.

Jeg tror ikke at lokalpolitikere lar seg «kjøpe» til å vedta kommunesammenslåing. Det er mye mer enn økonomisk gevinst som avgjør utfall av slike prosesser. Men det er nå engang slik at det er enklere å skyve en vogn framover i medvind. Er kommunestrukturforandringer så viktig, bør regjering og storting sørge for at de som faktisk tar utfordringen, får medvind på reisen – både økonomisk og i form av mer frihet.