Mageplask, regionreform eller et mer differensiert system?

Hagebakken minnet om at Stortinget hadde lagt flere oppgaver i potten enn det regjeringen foreslo, og at mye fortsatt er mulig, hvis regionene selv vil. Stemningen på konferansen indikerte i hvert fall at ansvaret for kystsel og kongekrabber ikke gir lokalpolitikerne i landets to innlandsfylker tilstrekkelig tro på regionreformen.

Landets fylkestingspolitikere skal i høst diskutere om de foretrekker en forsterket fylkesmodell eller regionmodell. Samtidig skal Kommunal- og regionaldepartementet oppsummere erfaringene med en rekke forsøk som har gått i en annen retning. Siden 2004 har det pågått ti forsøk der kommuner har overtatt ansvaret for oppgaver som ellers er et fylkeskommunalt eller statlig ansvar.

Hagebakken slo fast at reformdiskusjonen nå handler om hvilke oppgaver som kan tilføres regionene, og at det i denne omgang ikke er aktuelt med nye oppgaver til kommunene. Men det foreligger altså ferske erfaringer med nettopp flere oppgaver til kommunene. Hva skal disse erfaringene brukes til, om ikke en seriøs diskusjon om både kommuner og fylkeskommuners framtidige oppgaver?

Reformbildet er uoversiktlig. Regjeringen Bondevik II ville myke opp generalistkommunesystemet. Den satte i gang forsøk, for å se hvordan differensiert oppgavefordeling fungerer. Det betyr at kommunene får ulike oppgaver.

Da regjeringen Stoltenberg II tok over, ble forvaltningsreformen den store flaggsaken. I forvaltningsmeldingen sier regjeringen at generalistkommunesystemet skal ligge til grunn for framtidig reformpolitikk, og at det ikke er aktuelt å gi kommunene ulikt oppgaveansvar i særlig stort omfang.

Hvis utfallet av regionreformen blir tilnærmet status quo for regionale oppgaver og inndeling, er det tvilsomt om kommunesystemet har funnet en stabil, langsiktig form. Hvilke løsninger vil da lanseres? Erfaringene fra de ti kommuneforsøkene kan gi næring til en fornyet debatt om forholdet mellom regionalt og kommunalt nivå.

De ti kommuneforsøkene spenner over vidt forskjellige oppgaver og kommunetyper. Vi står altså ikke overfor kontrollerte laboratorieforsøk som kan gi presise svar på hvilke kommuner som kan ta ansvar for hva. Men forsøkene har gitt læring og konkrete erfaringer som kan tilføre debatten om kommunesystemet nye momenter.

Båtsfjord kommune i Finnmark har siden skoleåret 2003/2004 overtatt fylkeskommunens ansvar for videregående opplæring og etablert en lokal videregående skole.

Regionrådene i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen har overtatt statens ansvar for å forvalte bygdeutviklingsmidler som skal fremme næringsutvikling på gårdsbrukene.

Kristiansand, Stavanger og Bergen kommuner har overtatt ansvar for fredede kulturminner etter kulturminneloven fra fylkeskommunene.

Trondheim kommune har hatt ansvaret for andrelinjetjenesten innenfor barnevernet, slik Oslo kommune også har. Ellers i landet er det statlige Bufetat som har ansvaret for denne tjenesten.

Drammen kommune har overtatt ansvaret for lokal trafikkregulering og skiltmyndighet fra politiet.

Fire bydeler i Oslo har disponert kvalifiseringsmidler fra tidligere Aetat. I Oslo har kommunen også overtatt myndigheten til å håndheve politivedtektenes bestemmelser om forsøpling.

Enkelte prinsipielle motforestillinger mot differensiering fant støtte allerede i fjorårets underveisevaluering av forsøkene. Det kan oppstå restfunksjonsproblemer hos de enhetene som gir fra seg deler av oppgavene og det kan oppstå demokratiske ubalanser. Men det utløses også desentraliseringsgevinster i form av lokal effektivitet, bedre lokal samordning og lokaldemokratisk engasjement. Sluttresultatene vil foreligge i høst.

Etter at forsøkene er avsluttet, må nasjonale myndigheter avveie fordeler og ulemper med differensiering. I tillegg vil forsøkskommunene selv anvendeerfaringene i en argumentasjon for at modellen bør videreføres. I en slik situasjon kreves det en forståelig nasjonal reformpolitikk, der det også anvises hvordan positive forsøkserfaringer tas vare på.

Uansett utfall av regionreformen, vil kommunene bestå. Det er kanskje på tide å vie deres rammebetingelser og oppgaveportefølje noe av den nasjonale oppmerksomheten som regionreformen har lagt beslag på til nå. Det er på tide vise fram et reformpolitisk svalestup for kommunesektoren.