Må én kommunal tjeneste virkelig ha åtte rådgivende statlige aktører?

Per har jobbet ti år i kommunen. Nå har han vært på to konferanser og fått informasjon om tiltaksmidler og stimuleringsmidler fra åtte ulike aktører i fylket. Per var ikke klar over at både Husbanken, Bufetat, Nav Fylke, Kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD), KS, fylkesmannsembetet, fylkeskommunen og Kompetansesenter Rus (KoRus) har midler til kommunen. Per er flau over å ha så dårlig oversikt. Bidrar han for lite til utvikling på sitt fagfelt?

Allerede i 2005 skrev rådgiver og daglig leder i Kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) et brev til Justisdepartementet der de påpekte hvor «tidkrevende det er å skrive utførlige søknader til mange forskjellige departementer og direktorater om nesten identiske tiltak. Noen ganger har de overskriften barn og unge, noen ganger rusforebygging, noen ganger helseforetak og noen ganger kriminalitetsforebygging. Men det er de samme aktørene som søker og det er de samme målgrupper pengene som eventuelt innvilges skal brukes i forhold til». De ulike aktørene har fortsatt forskjellige søknadsskjemaer, frister, krav til forankring, rapportering, prosedyrer og maler.

Per har fått tilsendt fem nye veiledere i løpet av det siste året. I tillegg har det kommet forskrifter og rapporter. Intensjonen fra direktoratene er god, tenker Per, men hvordan skal han komme seg igjennom alle sidene? For ikke å snakke om å få forankret og gjennomført det som anbefales inn i kommunen?

Veilederne forteller hvordan kommunene skal bli bedre på å forebygge, reparere, yte bedre tjenester og samarbeide med andre instanser. Det er ulike departement og direktorat som står som utgivere. Mange av direktivene tar for seg nesten overlappende temaer uten at dette virker samordnet i særlig grad. Den overordnede metodikken for å oppnå målene er prosjektbasert og tidsavgrenset. Det er ingen midler til daglig drift. Departementene har egne budsjett og eierforhold til sine støtteordninger. Skal kommunene lykkes med å koordinere sine tiltak må departementene samordne sine utspill.

Per sitter på kontoret. Han tenker og tegner skisser. To trekanter. Rusfeltet er på mange måter helt omvendt av bedriftskulturen tenker han. I en bedrift er sjefen alene øverst, under sjefen er det avdelingsledere og underleverandører, deretter butikker og nederst alle kundene. Rusfeltet har en trekant på hodet med politikere, departement og direktorat øverst. Et topptungt system med hundrevis av ansatte skal lede kommuner som bare har Per som mottaker.

En kommunalt ansatt vil i dette landskapet aldri komme i mål. Han kan være både kunnskapsrik og ha stor arbeidskapasitet, men mangel på samordning på systemnivå vil kreve mer ressurser og tid på kommunalt nivå. Er det nødvendig med så mange rådgivende aktører?