Lykkes kommunene – lykkes Norge

«Innvandringen er her. Å diskutere for eller mot innvandring er bortkastet. Vi må ha en politikk for integrering».

Dette er ordene til forsker Jon Rogstad fra Fafo. Han innledet under KS' landsting i Kristiansand, der flere hundre kommune- og fylkestingspolitikere var samlet for å drøfte hvordan kommunesektoren kan bidra til at folk ikke faller utenfor. Med bakgrunn i flyktningkrisen ble integrering av flyktninger løftet under tingsamlinga.

Som nasjon har vi et moralsk ansvar og en humanitær plikt til å ta imot mennesker i krise. Det skulle bare mangle. Vi kan vanskelig forestille oss hvilke grusomme forhold mange flykter fra.

Like krevende og risikofylt er det å legge ut på flukt over hav og lange avstander med små barn, med ingenting å hjelpe seg med. Slutter vi å bry oss, slutter vi å være mennesker.

Jeg har stor respekt for Astrid Nøklebye Heiberg fra Høyre. Under paneldebatten sa hun at Norge trenger flyktningene. Det har hun helt rett i. Vi blir rett og slett for få mennesker i Norge til å løse oppgavene i framtiden dersom vi ikke har innvandring til landet. Vi trenger arbeidskraften.

Flere kommuner i Møre og Romsdal har vekst i innbyggertallet grunnet innvandringen. Andre ville hatt større nedgang uten innvandringen.

Loveleen Brenna var også til stede på landstinget. Hun er en kjent stemme i arbeidet med integrering. Hun oppfordret oss til å bytte ut ordet integrering med inkludering fordi inkludering er et mye mer positivt ladet begrep som signaliserer aktiv deltakelse fra alle. Det er jeg enig i.

Skal man lykkes med inkluderingen, er det viktig å bidra til at flyktninger og asylsøkere tilegner seg gode norskferdigheter, at de tilbys relevant opplæring og utdanning, og at de raskt får vurdert og godkjent sin utdanning fra landet de kommer fra. Slik kommer flyktningene raskere i arbeid.

I tillegg må vi som enkeltmennesker og lokalsamfunn invitere alle inn på våre sosiale arenaer, i nabolaget og de frivillige organisasjonene. Inkludering er å ta folk inn i varmen.

I min hjemkommune Sunndal har vi et stort asylmottak, og vi bosetter mange flyktninger. Jeg kjenner derfor mange asylsøkere og flyktninger. Alle ønsker de å bidra i lokalsamfunnet. De ønsker å lære seg norsk, de ønsker seg arbeid, og de arbeider hardt for å nå sine mål.

På sykehjemmet hvor jeg er sykepleier har vi mange innvandrere i språkpraksis, under opplæring, som ekstravakter og etter hvert som ansatte. De står på, er pliktoppfyllende og samvittighetsfulle og har lite fravær. Vi trenger slike ansatte.

KS' styrke er tverrpolitisk enighet i saker som er viktige for kommunesektoren. Slik står KS mye sterkere i konsultasjonsmøter og forhandlinger med regjeringen. Jeg er derfor glad landstinget samlet seg om en rekke viktige krav overfor regjeringen.

De viktigste kravene er at norskopplæring og kartlegging av kompetanse må begynne allerede i mottakene. Videre må vi sikre raskere og enklere godkjenning av utdanningen som flyktningene har med seg. Strengere krav til mottakene om helse-, barnefaglig og psykososial kompetanse er også nødvendig.

Det største og viktigste ansvaret ligger i kommunene. Det er her arbeidet med inkluderingen foregår i det daglige. Kommunene i Norge tar sitt moralske og humanitære ansvar. Dette har kommunene vist gjennom å ta imot flyktninger og asylsøkere, samt å organisere og legge til rette for inkludering i lokalsamfunnene.

Skal vi lykkes med inkluderingen, er det avgjørende at kommunene følger opp vedtakene fra KS' landsting. Staten må også følge opp kravene fra KS.

Vi må lykkes med inkluderingen av alle som får opphold i Norge. Alternativet er utenkelig. Lykkes kommunene – lykkes Norge!