Det er like lovpålagt med folkebibliotek, kulturskole og en aktiv kulturpolitikk, som det er med grunnskoleopplæring, barnehage og sosialhjelp, skriver Christer Best Gulbrandsen.

Det er like lovpålagt med folkebibliotek, kulturskole og en aktiv kulturpolitikk, som det er med grunnskoleopplæring, barnehage og sosialhjelp, skriver Christer Best Gulbrandsen.

Illustrasjonsfoto: Magnus Knutsen Bjørke
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Lovpålagt - en utdatert krykke

Begrepet «lovpålagt» er en utdatert krykke for politikere og byråkrater som strever med å prioritere.

Jeg leste med interesse Olav Brostrup Müllers kronikk i Kommunal Rapport 10. desember. Han slår et slag for at ikke-lovpålagte tjenester har stor verdi. Det som binder oss sammen er det «ikke-lovpålagte».

Jeg er enig med Müller i at livet trenger det som gir det mening: Nytelse, fellesskap, læring, sansing.

Slutt å prate om lovpålagte og ikke-lovpålagte tjenester! Snakk i stedet om hva innbyggerne deres trenger.

Samtidig minner han meg på at vi må ta et oppgjør med bruken av ordet «lovpålagte tjenester». Dette begrepet er en utdatert krykke for politikere og byråkrater som strever med å prioritere. Müller er inne på dette, men jeg tillater meg å supplere.

Det er nemlig lite en kommune driver med som ikke har sitt opphav i lov, på et eller annet nivå. Og av det gjenværende er det meste enten nødvendige støttefunksjoner for å kunne oppfylle disse oppgavene som er født av loven, avtaleforpliktelser kommunen har påtatt seg eller aktiviteter som er nødvendige for å ha et bærekraftig lokalsamfunn på sikt.

Det er selvfølgelig store forskjeller i hvordan ulike områder er lovregulert. I noen sektorer, slik som opplæring, har storting og regjering valgt å detaljstyre ressursbruken. På andre områder, slik som kultursektoren, har storting og regjering valgt en mer overordnet tilnærming, med overordnede mål- og funksjonskrav.

Det er også ulikt hvordan staten velger å følge opp kommunene. Innen helsevesen, sosiale saker, arealforvaltning og opplæring har staten forbeholdt seg betraktelig mer inngripende virkemidler, slik som tilsyn, straff eller mer tyngende prosessvirkemidler enn på andre områder.

Men det er, som Müller påpeker, like lovpålagt med folkebibliotek, kulturskole og en aktiv kulturpolitikk, som det er med grunnskoleopplæring, barnehage og sosialhjelp.

Kommuner som kutter i det de oppfatter som «ikke-lovpålagte tjenester» kan fort oppleve at de skyter seg selv i foten. Ved å fjerne tjenester eller virkemidler som på kostnadseffektivt vis bygger eller vedlikeholder en fysisk eller sosial infrastruktur i samfunnet, kan kommunen pådra seg større kostnader på sikt.

Og hvis de samtidig skjermer de såkalt «lovpålagte tjenestene» fra effektiviserings- eller innsparingskrav, kan de senere oppleve at de ikke har løst problemene som utløste kuttbehovet i utgangspunktet. De har bare utsatt utfordringen. I tillegg monner slike kutt lite.

Agenda Kaupang produserte i mai 2021 en rapport hvor de valgte å skille mellom lovpålagte og ikke-lovpålagte oppgaver. Jeg er uenig i skillet, men de har et viktig poeng. Det de kaller ikke-lovpålagte oppgaver (kultur, kirke, næring og samferdsel) sto bare for 7 prosent av kommunenes økonomi. Da sier det seg selv at en kommune som strever må fokusere på alle sine tjenester, som står for de resterende 93 prosent.

I den samme rapporten finner Agenda Kaupang at det å jobbe med god kvalitet henger sammen med å få lave kostnader.

Mitt råd til kommuner som strever med økonomien, er derfor at de heller ser på hvordan alle tjenester i kommunen kan drive mer effektivt, innovativt og målrettet, framfor å bruke tid på å diskutere hva som er lovpålagt. Det er ikke alt vi gjør vi trenger å fortsette med, verken innen strengt regulerte tjenester eller mindre regulerte tjenester.

Uvaner, ineffektivitet og uhensiktsmessige tradisjoner og arbeidsformer finnes på alle arbeidsplasser. Det er mye å hente på å jakte på dem gjennom systematisk forbedringsarbeid over tid.

Så til politikere og kommunedirektører i det ganske land: Slutt å prate om lovpålagte og ikke-lovpålagte tjenester! Snakk i stedet om hva innbyggerne deres trenger, og hvordan dere kan bygge stein på stein over tid – for å sikre at velferden skapes med høyest mulig kvalitet for lavest mulig kostnader! Det vil dere vinne på over tid.