Løser oppgaver gjennom offentlig/privat samarbeid

De kommunale bygg og anlegg som varmes opp med vannbåren varme fra anlegget er: Løten Helsetun med 85 sykehjemsplasser og 23 leiligheter i bosenteret, Boligene for funksjonshemmede, Østvang Barneskole (250 elever), Løten Ungdomsskole (270 elever) Løten Bo- og servicesenter for eldre (30 leiligheter), Løten Idrettshall, Løten kommunes administrasjonsbygg og kunstgressbanen i Løten Idrettspark.

Bygningsmassen som omfattes av anlegget, utgjør hele 60 prosent av kommunens eiendomsmasse.

Oplandske bioenergi AS har bygget anlegget og 4 km med rør som er lagt i 2 km grøfter. Tilførselen av vannbåren varme til kommunale bygg erstatter tre eksisterende sentralfyringsanlegg som alle var tilrettelagte for både oljefyring og elektrisitet.

I utgangspunktet var ikke hele denne bygningsmassen tilrettelagt for vannbåren varme. I noen grad var bygningene varmet opp med panelovner. Konverteringen fra panelovner til radiatorer hadde en så vidt høy kostnad, at kommunen fant en slik ombygging vanskelig.

På nyåret i 2009 kom imidlertid regjeringens tiltakspakke oss til unnsetning. Sammen med tilskudd fra Enova, ble en slik konvertering gjort mulig uten vesentlige omkostninger for kommunen.

Når anlegget nå er i full drift, har Løten kommunen modernisert oppvarmingen av et betydelige areal uten vesentlige omkostning for egen regning. Oppvarmingsutgiftene blir ikke høyere, og miljøgevinsten blir betydelig.

I Løten sentrum er det derved introdusert den mest effektive energiformen (energiinnsats i forhold til levert energi). CO2-utslippene knyttet til kundene som deltar i prosjektet er redusert fra 5.000 til 350 tonn per år, dvs. ca. 90 prosents reduksjon.

Dette prosjektet er ikke bare et godt tiltak for Løten kommune, de andre kundene og miljøet. Det er også et godt eksempel på offentlig–privat samarbeid (OPS).

OPS er en modell for løsning av offentlige fellesoppgaver som var mye diskutert i valgkampen i høst. Modellen har en teoretisk forankring i New Public Management, hvor begrepet Private Public Partnership (PPP) gjerne benyttes.

Resonnementet er at det ikke er sikkert at offentlig sektor alltid skal løse sine oppgave alene og i egen regi. Staten, fylkeskommunene og kommunene kan med fordel inngå partnerskap med humanitære eller kommersielle aktører. Slike samarbeidspartnere kan for eksempel ha en annen kompetanse enn kommunen, det kan være stordriftsfordeler knyttet til et samarbeid eller et sterkt og uforløst frivillig engasjement som kan frigjøres gjennom partnerskapet.

I tilfellet Oplandske Bioenergi AS (leverandøren) og Løten kommune (hovedkunden), går partnerskapet ut på at leverandøren bygger ut, finansierer og drifter anlegget, mot at kunden inngår langsiktige energiavtaler, i dette tilfellet for ti år.

Oplandske Bioenergi AS måtte imidlertid søke og fikk fjernvarmekonsesjon. Konsesjonen regulerer energiprisen med referanse til energiloven. Slike konsesjoner tildeles under åpne prosesser i NVE, og i de senere årene er det blitt heftig konkurranse om disse. Konsesjonen gir ikke konsesjonæren monopol, men andre aktører oppnår ikke offentlig investeringsstøtte fordi det offentlige vil bidra til at konsesjonæren får levedyktige vilkår og derved kan være en stabil energileverandør i konsesjonsområdet. Det samfunnsmessige ansvar er sterkt fremtredende i konsesjonsbetingelsene.

Dette er ett av flerevellykte eksempler på OPS. I Løten kommune distribuerer vi for eksempel varm mat (ca. 25.000 porsjoner per år) til hjemmeboende eldre med hjelp av frivillige fra Løten frivilligsentral. Spreke pensjonister stiller egne biler til disposisjon, og mot kjøregodtgjørelse gjennomfører de en viktig velferdsoppgave for lokalsamfunnet til lavere kostnad enn det ellers ville ha blitt. Og de frivillige opplever oppdraget som meningsfylt.

I år har vi også gjennomført utbyggingen av kunstgressbanen i Løten Idrettspark i et partnerskap med Løten Fotball. En utbygging av anlegget to år tidligere enn opprinnelig forutsatt er blitt muliggjort.

Ikke alle oppgaver er tilrettelagt for OPS, men slik jeg ser det, er dette eksempler på at man ikke skal være for dogmatisk i diskusjonen om hvordan de offentlige oppgavene skal løses i framtida.