Litt enklere for alle

Hundretusener av nordmenn har ulike grader av nedsatt funksjonsevne. De færreste av dem er «funksjonshemmede» slik vi vanligvis oppfatter det, men de har nedsatt hørsel, syn eller bevegelighet. Også personer med lese- og skrivevansker eller astma- og allergiplager kan ha nedsatt funksjonsevne slik at det hindrer dem i dagliglivet.

I et demokrati er det en grunnleggende forutsetning at alle skal ha muligheter til å stemme og å være politisk aktive. Det er også en menneskerett, ifølge FN-konvensjonen om menneskerettigheter for funksjonshemmede som ble vedtatt før jul.

Likevel blir mange utestengt fra de politiske arenaer. Ikke av ondskap eller vrangvilje, men av tankeløshet.

Vårt samfunn er tilpasset friske 40-åringer, det merker vi når vi blir eldre eller får redusert vår evne til å se, høre eller bevege oss på grunn av sykdom eller skade. Det skal ikke så mye til før du skjønner hva det handler om. Å komme seg inn på et tog eller en buss i rushtiden kan være bortimot umulig for en som har med seg barnevogn. Tenk deg hvordan det er for en som sitter i rullestol! Og har du gått noen uker på krykker, vet du hvilken prøvelse det kan være å få opp en dør eller bevege seg bortover et islagt fortau.

I praksis vil du i de aller fleste situasjoner få hjelp til å komme deg ut gjennom døren eller inn i bussen. Folk er stort sett hjelpsomme. Problemet er at du må be om hjelp, kanskje mange ganger om dagen. For personer som har varig nedsatt funksjonsevne blir dette ydmykende i lengden. Mange vil foretrekke å holde seg hjemme fordi de opplever at det er de som er problemet, ikke de mange fysiske hindringene.

Hindringer finnes over alt, og de politiske arenaer er ikke noe unntak. Ta valglokalet for eksempel. Ofte brukes skolen, rådhuset eller samfunnshuset, uten at noen har tenkt gjennom om de passer for alle. I mange kommuner får folk med nedsatt funksjonsevne tilbud om transport til valglokalet og hjelp til å avgi stemme. Dette er vel og bra, men god tilgjengelighet for alle betyr at alle skal kunne komme seg til valglokalet og stemme, uten å måtte be andre om hjelp.

Hvordan er det med kommunestyresalen? Ifølge kommuneloven plikter personer som er valgt inn i fylkeskommunalt eller kommunalt organ å delta på møter, med mindre det foreligger gyldig grunn. Skulle en svaksynt, hørselshemmet eller bevegelseshemmet bli valgt inn i kommunestyret, vil de fleste kommuner utvilsomt også gjøre det de kan for å legge forholdene til rette for at denne personen kan utøve sin plikt som folkevalgt. Men har noen tenkt gjennom på forhånd hva som bør gjøres? Opplever alle at de kan stille til valg og vil fungere? Er lokalene tilpasset slik at også tilhørere med nedsatt funksjonsevne kan følge de politiske debattene?

Til høsten er det kommune- og fylkestingsvalg. Det er en ypperlig anledning til å se nærmere på hvordan vi kan øke den politiske deltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til. For svaksynte er valg av bokstavtyper og skriftstørrelser avgjørende for lesbare tekster. Teleslynge er nyttig for personer med høreapparat. Færre papirer hjelper personer med lese- og skrivevansker. For bevegelseshemmede er det viktig å slippe trapper og høye trinn og å ha merkede parkeringsplasser nær inngangen. Valglokaler bør være tilgjengelig med offentlige transportmidler og ha stemmeavlukker for svaksynte og personer i rullestol.

Plan- og bygningsloven har forskrifter som stiller krav til utforming av bygninger slik at de er tilgjengelig for svaksynte, blinde og bevegelseshemmede. I forskriftene til valgloven stilles det også krav om at valglokaler skal være tilgjengelige, og at velgere skal kunne ta seg inn uten å måtte be om hjelp.

Å skape et mer tilgjengelig samfunn handler ikke først og fremst om regler og prinsipper, men om rettferdighet oglikeverd. Et samfunn som har få hindringer, er ikke bare bedre for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er bedre for oss alle.