Lille speil på veggen der hvem er mest verdifull i landet her?

Statistisk sentralbyrå har nok en gang gjort sine beregninger som konkluderer med at det er i Oslo de virkelige verdiene i samfunnet vårt skapes. Det eneste som er oppsiktsvekkende i beregningene, er at SSB i 2010 ikke er kommet lenger i utvikling av analyseredskapet enn at en legger brutto nasjonalprodukt per innbygger til grunn for en vurdering av samlet verdiskapning. Det blir omtrent som å veie alle innbyggerne for å finne ut hvem som har de tyngste byrdene å bære.

Det er selvsagt en artig – om enn forutsigbar – øvelse å konstatere at BNP i snitt er høyere i Oslo enn ellers i landet. Det skumle med dette, er at SSBs tall gyldiggjør et utgangspunkt for ressursdistribusjon i samfunnet som har åpenbare svakheter.

Det SSB burde spørre seg om – og utvikle analyseredskaper for – er hva som er de egentlige verdiene i samfunnet. Selv om en holder seg til økonomiske størrelser og ikke henfaller til filosofiske betraktninger om lykke og trivsel, er det mulig finne verdimål som er mer beskrivende enn BNP pr innbygger.

Det er også lett å angripe SSBs forståelse av at verdier kun skapes av privat virksomhet. Når en privat bedrift produserer noe (eller tjener på flytting av papir) beregnes gevinsten som en verdi, mens en kommunalt ansatt ikke blir «godskrevet» for noe mer enn den lønna vedkommende lykkes å kjempe seg til. Det betyr at produksjon av velferd, gjennom eksempelvis skoler, sykehus eller eldreinstitusjoner bidrar mer til verdiskaping dersom det skjer i regi av en kommersiell aktør som går med overskudd, enn om det leveres av en kommune eller et helseforetak.

SSB leverer med sine analyser premisser til en diskusjon om hvem som er viktige her i landet og hvor de holder til. Det er innlysende at både beregningsgrunnlag og måten resultatene brukes på blir feilaktige. Dermed bidrar sentralbyrået mer enn noen andre til å gjøre statistikk til en avansert form for løgn. Det kan vi ikke leve med, om vi bor i Oslo eller mer perifere strøk. Dette er en form for bokholderi vi ikke kan holde oss med i 2010.