Likestilling i egen hverdag

KS, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Barne- og likestillingsdepartementet går sammen for å forsterke likestillingsarbeidet i regionene. Tre konferanser arrangeres i Oslo, Trondheim og Kristiansand i november.

Likebehandling er en av grunnverdiene i vårt samfunn, og det er en felles utfordring for lokale og sentrale myndigheter. Vi lever våre liv i kommunene, og likebehandling i praksis er det vi opplever i vår hverdag. Jeg mener derfor at likebehandling i de kommunale tjenestene har så mye å si. Lokalt initiativ er svært viktig for at dette skal bli realitet og ikke bare ord.

Det er nedfelt i likestillingsloven og kommuneloven at kommunene er pålagt å arbeide aktivt for å fremme likestilling mellom kjønnene, både som arbeidsgiver og som tjenesteyter. Kommunene må redegjøre for dette arbeidet.

Barne- og likestillingsdepartementet er svært opptatt av regionalt likebehandlingsarbeid, og derfor støtter vi tre lokale pilotprosjekter om likestilling. Herøy kommune gjennomfører en likestillingsanalyse som skal ta utgangspunkt i menn/kvinners vilkår og gutter/jenters vilkår, og som munner ut i tiltak som integrerer likestillingsperspektivet.

KS i Agder driver prosjektet «Sørlandet - en likestilt landsdel», der tre kommuner vil øke kunnskapen om sammenhengene mellom likestilling og levekår, i barnehage og skole og unges livsvalg.

Nord-Gudbrandsdal Regionråd driver prosjektet «Jenter mot strømmen», et prosjekt som skal øke kunnskapen om sammenhenger mellom likestilling, bolyst og næringsutvikling/arbeid. Målet er å øke kunnskapen om tilflytting og bolyst blant kvinner.

Departementet bidrar også til å opprette to regionale kompetansesentre som kan gi verdifull bistand når det gjelder arbeidet for å fremme likebehandling lokalt.

Norge blir også målt av andre på i hvilken grad vi lykkes med likestilling. Hvert fjerde år rapporterer vi til FN om status på likestilling i Norge, både lokalt og sentralt. Hovedkonklusjonen fra FN er at Norge lykkes, men FN stiller også kritiske spørsmål og ber om forbedringer. Vi skal arrangere de tre regionale konferansene nå også for å formidle FNs anbefalinger og diskutere hva som kan gjøres lokalt for å følge opp disse.

Kvinner og menn har et ulikt arbeidslivsmønster på bakgrunn av nokså tradisjonelle valg av utdannelse, fag, yrke og arbeidstilknytning. Kvinner dominerer mange lavtlønnede yrker, som for eksempel helse- og omsorgsyrkene. Tar vi hensyn til arbeidstid, tjener kvinner i gjennomsnitt 15 prosent mindre enn menn.

Ufrivillig deltid og undersysselsetting henger sammen med at kvinner og menn jobber forskjellig, og at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked. I Norge har vi en ønskesituasjon med kvinner som jobber, selv om de har fått både ett og flere barn, sammenlignet med de fleste andre europeiske land. Her er det viktig å jobbe for at kvinner med minoritetsbakgrunn også kommer seg ut i jobb.

At kvinner får skikkelige arbeidsforhold, er særdeles viktig i forhold til opptjening av pensjon. Og når vi vet at ni av ti minstepensjonister er kvinner, bekrefter det at vi fremdeles har mange viktige likestillingssaker å jobbe med.

For å kunne oppnå sine mål i lokalpolitikken, må man se på kjønnsforskjeller og likheter for brukerne eller målgruppen. Vi må lage politikk og tiltak som passer flest mulig, og kjønnsperspektivet må på plass. Vi må få på plass minoritetsaspektet i lokalpolitikken og ikke minst de funksjonshemmedes rettigheter.

Skrevet av: Manuela Ramin-Osmundsen