Lettvint, Erling Lyngen!

Fra sin enøyde posisjon i Tydal svinger ordfører Erling Lyngen pisken, igjen og igjen. Sist i Kommunal rapport 31. oktober, der han flesker til med lettvinte påstander som «partipolitikken svikter både lokalt og sentralt» og velgerne har mistet troen på de etablerte partiene og deres politikere». Han belegger sine luftige påstander med at vi er inne i en periode «fri for politiske konflikter « (!), og at kommunene er i ferd med å utvikle seg til tjenesteproduserende konsern der de politiske skillelinjene viskes ut.

Det er greit at Lyngen mener dette, men som analyse eller virkelighetsbeskrivelse er synspunktene såpass tabloide at det bør reageres. Om Erling Lyngen fra sin partiløse post mener at nærdemokratiet har best av énsaksengasjement eller en avpolitisert styring av tjenesteproduksjonen, er han neppe på linje med det store flertall av samfunnsengasjerte borgere i dette landet. Jeg opplever det heller som et slags felttog mot de politiske partier der Lyngen slår i alle retninger, uten å komme til poenget eller ramme noen eller noe.

Partipoltikken ikke død
Min erfaring er fra kommunepolitikken i Trondheim. Og her er ikke partipolitikken død! Her er nok av brennbare politiske tema og skillelinjer, og der de etablerte, nasjonale partier med basis i prinsipprogram og ideologi setter sitt preg på debatten og beslutningene. Det er nok å nevne spørsmål som skoleutvikling, konkurranseutsetting av tjenester, avfallshåndtering, desentralisering til bydeler, kollektivtrafikk eller kultursatsing. At det lokale folkestyret er «nærmest fritt for partipolitikk «, slik Lyngen påstår, er muligens sant i hans verden, men det er jammen motsatt i min kommune!
Jeg skal langtfra pukke på at det bare er de etablerte partier som kan utøve den gode, politiske prosess og treffe demokratiske beslutninger. Men jeg opplever det grunnleggende sunne i et system der lokalpartiet har åpne kanaler for medlemmer og sympatisører, og der de enkelte saker tuftes i forhold til partiets prinsipper og ideologi. Og ikke minst der standpunktene meisles ut gjennom prosesser der flest mulig aktører får gi sitt besyv med. Tradisjonelt og lite raffinert, muligens, men det gir Erling Lyngen ingen rett til å mobbe dette, slik han forsøker i siste nummer av Kommunal Rapport.

Flere deltar
For min egen del er jeg aktør i et parti som i Trondheim har doblet sitt medlemstall, og der stadig flere mennesker deltar i utformingen av partiets politikk. Visst er det tungt å skape engasjement, og det er mange møter med glisne benkerader og få nye ansikter. Jeg har heller ingen problemer med å innse at mange mennesker kan finne de etablerte partiers rammer såpass snevre at de heller velger andre måter å utøve sitt samfunnsengasjement på. Eller å være kommentator fra godstolen, foran parabolen. Men jeg aksepterer altså ikke ordfører Lyngens kjappe dødsdom over partipolitikken og partienes betydning for det gode folkestyret.
For ordens skyld: I likhet med Lyngen ser jeg mange gode eksempler på skikkelig arbeid med lokalpolitikk fra by- og bygdelister. I min egen by Trondheim er Bylista et godt eksempel på dette. Men som sagt, Lyngens argumenter for en «antipartilinje» skal gi større engasjement eller et bedre lokalt folkestyre, de deler jeg ikke.

Jeg aksepterer ikke ordfører Lyngens kjappe dødsdom over partipolitikken og partienes betydning for det gode folkestyret