Lederne tier om økonomisk sosialhjelp

Fra min verden, nå som forsker, med bagasje både som kurator, sosialsjef og fra ulike stillinger i embetsverket regionalt og nasjonalt, har jeg til stadighet undret meg over hvor lite kommunale ledere drøfter økonomisk sosialhjelp som system.

Jo da, visstnok snakkes det om, under budsjettbehandlinger og når regnskapene skal fremvises. Tidvis er det også både en administrativ, faglig og politisk drøfting av nivået på ytelsene.

Men jeg vil våge den påstand at det, blant både kommunale ledere og i KS-systemet, er forsvinnende lite diskusjon knyttet til ordningen som sosialpolitisk inntektssikringssystem.

Hva kan forklare denne tausheten? Er det ledere som ønsker å beholde mest mulig oppgaver? Er det «kommunenes selvråderett» man holder fram som et argument? Er det brukerne? Eller er det et ledd i å følge regjeringens arbeidslinjepolitikk?

Forklaringene er definitivt sammensatte og komplekse, og en rekke faktorer har vi heller ikke oversikt over, blant annet fordi ordningen i så liten grad har vært studert som system.

Sosialhjelpsordningen har derimot vært gjenstand for utredninger, blant annet av Telemarksforsking - Bø, der praksis i kommunene er kartlagt med henblikk på stønadsutbetalinger, herunder hvilke forbruksområder ytelsene skal dekke og nivået/beløpet knyttet til dette.

Som kjent er praksis svært varierende, hvilket blant andre Sivilombudsmannen har pekt på som sterkt bekymringsfullt.

Innføring av statlige veiledende stønadssatser har bidratt til noe høyere grad av harmonisering, men på ingen måte kan det sies å «gi likhet for loven».

Høy grad av skjønnsutøvelse er vist til som én forklaring på variasjonen i utbetalingene. Doktoravhandlingen til Lars Inge Terum fra 1996 viste at skjønnsutøvelsen ga de merkeligste utslag. Ikke bare fant han forskjellig praksis fra kommune til kommune, men selv på det enkelte kontor var variasjonen påfallende. Et tips til klienter i den sammenheng er at de må velge sin saksbehandler med omhu. Om de kunne velge. Men slik er det jo ikke. Klienter tildeles en saksbehandler, og så er spillet i gang. Spillet om pengene, om de gode forklaringene på behovet, om ytelse og gjenytelse osv.

Professor Kjell Underlid ga i 2006 ut boka «Fattigdommens psykologi», som blant annet er basert på en kvalitativ studie av et utvalg personer som mottok økonomisk sosialhjelp eller trygdeytelser, ofte i kombinasjon. Felles for informantene som var avhengige av økonomisk sosialhjelp, var en sterk opplevelse av nedvurdering fra hjelpeapparatet, skamfølelse, håpløshet, uforutsigbarhet og fattigdom.

Og her er vi ved et poeng: Kanskje er det slik at ordningen skal oppleves som ubehagelig? At sosialhjelpssystemet er en form for «grenseinstitusjon» som, i kraft av sitt ubehag, formidler at folk bør være selvhjulpne. For det er neppe slik at bakkebyråkratene som forvalter ordningen, er dårlige menneskebehandlere. Nei, sier Underlid, det er derimot «noe» med systemet.

Min vurdering er at dette «noe» omhandler de ulike verdier som ligger nedfelt i ordningens karakter og som handler nettopp om sosialhjelp som grenseinstitusjon. På den ene siden skal ordningen forhindre ernæringsmessig og sosial nød, på den annen side skal ytelsene ikke være så høye at mottakeren demotiveres til arbeid. Dette er føringer gitt i rundskrivet til Lov om sosiale tjenester. Og det er her arbeidslinja møter velferdslinja i en salig kollisjon: For forestillingen om at folk kan pines til arbeidslyst, er antakelig sterkt overdrevet. Tvert imot tyder fattigdomsforskning på at avstanden til arbeidsmarkedet øker i takt med tid i fattigdom, nettopp fordi folk mister troen på seg selv.

Hva så med den kommunale saksbehandler som skal oversette disse ulike og til dels motstridende verdiene i praktisk handling? Er for eksempel innvilgelse av ekstrautgifter til vintersko i overkant av hva som bør ytes? Og hva med TV? Eller dekning av abonnement på Internett? Hva er balansen mellom å forhindre ernæringsmessig og sosial nød og samtidig unngå at mottakeren demotiveres til å ta imot jobb?

Det er denne type avgjørelser som sentrale myndigheter har «oppgavefordelt» til kommunalt nivå, og som kommunale ledere uten diskusjon tar imot og delegerer/plasserer i fanget på saksbehandlere. Som får kjeft både av forskere og brukere og sågar av sine egne ledere, om budsjettet overskrides.

Det å forvente at saksbehandlere skal rydde opp i velferdsstatsordningenes paradokser, er intet mindre enn et umulig prosjekt. Det ligger i paradoksets natur å skape uro, uforutsigbarhet og frustrasjon. Med andre ord er det paradoksene det må ryddes i, ikke i hodene på saksbehandlere. Og for å rydde i paradoksene, må vi begynne å debattere ordningens ideologiske grunnlag, dets verdisyn og menneskesyn.

Sist, men ikke minst: Ca. halvparten av alle sosialhjelpsmottakere har en eller annen trygdeytelse som skal være hovedinntektskilde. Det faktum at statlige ordninger for inntektssikring ikke er tilstrekkelige til livets opphold, som i sin tur innebærer at folk i tillegg må motta kommunal inntektssikring/økonomisk sosialhjelp, innebærer dobbelt opp med saksbehandling, to klageledd og omfattende refusjonspraksis. Det er grunn til å anta at det er en betydelig effektiviseringsgevinst knyttet til å samle inntektssikringen under ett forvaltningsnivå.

Om jeg nå avslutningsvis skal tillate meg å se mer i glasskulen enn i vitenskapen, tror jeg faktisk det er slik at den dagen rådmenn og andre ledere sier opp taushetspakten og setter ordningen med økonomisk sosialhjelp under den ideologiske så vel som den praktiske lupe, den dagen vil være et vendepunkt for sosialpolitikken lokalt og nasjonalt.

Skrevet av: Karin Gustavsen