Lederlønninger og misunnelse

Det har i løpet av de siste ukene kommet enda noen nye runder med debatt om topplederlønninger: Redningsaksjonen for bankene ble ikke supplert av direktiver om lønnsmåtehold, enda en såkalt lukrativ rådmannsavgang ble kjent, og det viste seg at NSB-sjefen fikk en lønnsøkning på en kvart million i et år der det var vanskelig å se tydelige kvalitets- eller kvantitetsforbedringer i togtrafikken.

Medieoppslagene om høye lønninger, sluttpakker, bonuser og/eller pensjoner er ganske forutsigbare. Utgangspunktet er alltid en prosentvis økning som er langt høyere enn for den gjennomsnittlige lønnstaker. Noen representanter for folket eller de ansatte fordømmer lønnsøkningen. Lederen som nyter godt av pengene sier svært lite, og de som er ansvarlige viser til en totalvurdering: «Vi kom til at lønnen bør ligge på det nivået».

Når det er snakk om rekruttering, sier styrelederen eller ordføreren som oftest at de må være konkurransedyktige, når det er sluttpakker som er tema, viser de til at de ikke hadde noe annet valg.

Det rare er at det ikke virker som om det blir brukt mye ressurser i landets styrerom på å få ned kostnadene til nye og fallerte ledere. Når hørte vi sist om en kommune eller bedrift som valgte en rettssak i stedet for å inngå en økonomisk avtale med en som har sviktet i jobben? Hvor ofte sier en styreleder nei til en ny toppsjef på grunn av hans eller hennes økonomiske krav?

Det er logisk at det skjer sjelden. Topplederen er bare én. I store og middels store bedrifter betyr ikke ytelsene til sjefen noe som helst for den økonomiske balansen. Presedensvirkningene er også små - topplederens lønnsnivå er i en viss grad styrende for sjefene rett under ham eller henne, men lenger nedover i lønnshierarkiet er det ikke etablert noen faste relasjoner mellom topp og bunn.

Politikerne, derimot, de burde ha en stor interesse av å gjøre noe håndfast for å begrense fallskjermer, gullpensjoner og lederlønninger. Det blir jo så mye bråk i mediene hver gang det kommer en ny sak, og det er alltid et parti som hevder at de ville ha hindret utviklingen. Før var det SV, nå ser det ut til å bli Frp.

Kristin Halvorsen nøyer seg nå med å anmode den ene og den andre om å vise moderasjon - uten at hun har en eneste erfaring for at slike anmodninger virker. Den rød-grønne regjeringen skryter av at den i sin eierskapspolitikk har forbudt statlige bedrifter å gi bonuser og å være lønnsledende i sin bransje, men det har for eksempel ikke forhindret lønnshoppet til Einar Enger i NSB.

Det er kanskje ikke så lett å definere hvilken bransje NSB-sjefen er i. Det var en av statssekretærene fra Jens Stoltenbergs første regjering som ga Enger kvartmillionen, slik det var en statsråd fra Stoltenberg I-regjeringen som sørget for et lønnshopp til sjefen i Helse Sør-Øst i fjor.

En mulig forklaring på politikernes unnfallenhet i forhold til egen retorikk er at de tenker på seg selv og sin egen lommebok. Når de kan bestemme lønn er de rause, fordi de selv kan komme i en situasjon der en annen politiker bestemmer deres egen lønnsnivå. Dersom man ser på honorarer og andre ytelser i en god del interkommunale og kommunalt eide foretak, kan mistanken om egen langsiktig vinning melde seg med ganske stor tyngde.

I hvert fall på nasjonalt nivå er det nødvendig med supplerende forklaringer, og da spørs det om det ikke er trangen til å stå imot den primitive misunnelsen som gjør seg gjeldende. Det kan virke som om ganske mange politikere får en trang til å stå opp mot populismen. De skal vise at de verdsetter lederskap, at de vil være anstendige, og at de skal være nesten like suverene i lønnsfastsettelsen som private styreledere er.

Den avgrensede antipopulismen og fornektelse av misunnelsen kan få politikerne til å misoppfatte folkets oppfatninger om lederlønningene. De ser ikke klart nok hvorviktig dette spørsmålet er for å markere at de strever etter rettferdighet.

Det er også mulig at folket har en mer intuitiv forståelse av de såkalte fellesskapsverdiene enn det politikerne tar innover seg. Der ute blant velgerne er det mange som ser at lederlønnsutviklingen kan undergrave det likhetssamfunnet de liker å assosiere seg med.

Den mest åpenbare erosjonsfaren er at lederlønnsutviklingen smitter: Det begynte med noen få sjefer i de aller største bedriftene, så kom advokatene, så kom meklerne, så kom alle de i departementene og tilsynene som skulle passe på næringslivet, så kom politikerne, og så videre, og så videre.

Den andre faren for undergraving av velferdssamfunnet er mer langsiktig: Når det blir en god del sjefer, meklere, advokater og andre med skyhøye lønninger, har de en tendens til å klumpe seg sammen, de kan lage subkulturer som etter ganske kort tid kan få et ønske om egen skole, helsevesen og eldreomsorg. Da blir viljen til å finansiere offentlige fellesgoder mindre.

De politikerne som frykter en slik utvikling, burde følge opp lederlønnsretorikken med handling.

Skrevet av: Aslak Bonde