Kvinnekvotering på indisk

India er i ferd med å gjennomføre en revolusjon når det gjelder kvinnelige folkevalgte og sammensetningen av representanter på lokalt nivå. Etter en lovendring i 1993 skal en tredel av folkevalgte her komme fra tidligere underrepresenterte grupper: Kvinner, lavkaster/kasteløse og etniske og religiøse minoriteter.

Resultatet er at India i dag har totalt 1 million kvinnelig medlemmer av panchayatrådene, tilsvarende våre kommunestyrer. Disse dekker riktignok mindre geografiske områder og har mindre myndighet og ressurser enn våre kommuner. India har i dag flere kvinnelige folkevalgte enn hele resten av verden til sammen - gjennomsnittet ligger på 42 prosent.

Men i motsetning til norske kvinnelige folkevalgte, er majoriteten av de indiske representantene analfabeter. Av dem som har utdanning, har de fleste fire-fem års skolegang.

I Norge er det helt utenkelig med en analfabet som kommunestyrerepresentant. I India er dette en realitet. Lett er det derimot ikke, å skulle ta ordet for første gang i panchayatrådet, med de lokale dignitærer av høyere kaster sittende ringside - og fordømmende - overfor den ferske representanten. For ikke å snakke om når en slik kvinne blir valgt til leder av rådet og skal lede arbeidet. Hindrene mot å lykkes - kaste-, kjønns- og klassediskriminering - er så mange at det føles som det rene mirakel å møte en kvinne som Heera Devi.

50-åringen, som er analfabet og innvalgt på kvoten for kvinner fra lavkaster, er en av dem som nå får opplæring i sin folkevalgtrolle. Hun har et brennende ønske om å bidra til endringer i lokalsamfunnet og innser at for å få det til, må først menneskenes tenkemåte endres.

Etter den første opplæringen, er Heera Devi mer aktiv i panchayatrådet og har satt i gang konkrete tiltak for å hjelpe de fattigste familiene. Hun følger også nøye opp beslutningene som fattes og har en særlig interesse for tiltak for skolen.

I en treårsperiode finansieres opplæringen av Den norske ambassade i New Delhi. KS er institusjonell og faglig partner for den indiske frivillige organisasjon Aagaz Foundation, som driver opplæringen.

Aagaz Foundation har som sin eneste målsetting å gi folkevalgte kvinner opplæring og - like viktig - verdighet og tro på seg selv. De gir opplæring i lesing og skriving, i styringssystemet og lover, men også i hva rollen som folkevalgt innebærer og irrgangene i det politiske maktspillet.

Aagaz, som betyr fremover på hindi, uteksaminerer i disse dager det andre kullet som har fullført et års opplæring. India har ikke en interesseorganisasjon som KS for sine panchayater, slik at det er organisasjoner som Aagaz Foundation som, i et begrenset omfang, koordinerer panchayatenes interesser.

Hva kan India lære av Norge og norske kommuner? Kvinnenes inngang i indiske kommunestyrer skjer på en helt annen måte enn i Norge. Og nettopp den norske erfaringen de siste 40 årene er nyttig kunnskap for inderne - blant annet hvilket tidsperspektiv man må legge an, før man kan forvente konkrete resultater.

Et annet sentralt tema i diskusjonen med inderne, er hvilken rolle politiske partier spiller. Kan kvinnelige folkevalgte på lokalt nivå lykkes i det lange løp, hvis partiene på nasjonalt nivå forblir dominert av menn? Og apropos menn - hvilken rolle spiller de i arbeidet med likestilling av kvinner? Her er meningene mer enn delte, og norske, relativt pragmatiske synspunkter kommer godt med.

Men Norge kan også lære av India. Noen elementer i det indiske opplæringsprogrammet for folkevalgte kvinner har interesse for det multikulturelle kommunale Norge. Spesielt gjelder dette integrering av minoritetskvinner med dårlige norskkunnskaper. KS har derfor vært i kontakt med Drammen kommune, som med sin relativt store, hovedsakelig tyrkiske, innvandrerbefolkning, kan ha nytte av erfaringene fra India for å fåinnvandrerkvinnene i tale.

Indiske erfaringer med lokaldemokratisk deltakelse er også noe Norge kan se til, i en tid der færre og færre deltar i kommune- og fylkesvalgene. I India er det sterke tradisjoner for å trekke hele lokalsamfunnet med i diskusjoner, før beslutninger tas.

Et annet tema hvor inspirasjon med fordel kan hentes fra India, er forholdet mellom ressurser og utfordringer. India har mer enn 1.100 millioner innbyggere og enorme fattigdomsutfordringer. Indiske organisasjoner som Aagaz møter dem med misunnelsesverdig og standhaftig pågangsmot, entusiasme, kreativitet og enorm fleksibilitet.

Den som vil la seg inspirere av Aagaz, kan ta turen til et av de tre seminarene om likestilling i kommunene, som blant andre KS organiserer nå i november.

Forholdet mellom Norge og India vil vel alltid synes haltende på overflaten: Et svært rikt, tynt befolket land langt mot nord i møte med et kontinent av et land, med et titall offisielle språk og bunnløs fattigdom. Men når man skraper litt på overflaten, viser det seg fort at begge land er befolket med enkeltindivider som forbløffende ofte har det samme ønsket: Å kunne spille en rolle i utviklingen av eget lokalsamfunn.