Annonse
Debatt
Kvinneandelen må opp!
Mange opplever at vervet som lokal folkevalgt blir helt annerledes enn man hadde tenkt seg - med lange møter, store mengder sakspapirer og frustrerende lite gjennomslag.
Dette er forhold som angår både menn og kvinner, men det er fremdeles slik at kvinner i større grad gir uttrykk for at lokalpolitikerrollen er vanskelig å kombinere med ansvar for jobb og familie.
Det er krevende å være lokalpolitiker. Mange og lange møter holdes på kveldstid, og folk tar gjerne kontakt mens man er på arbeid eller er opptatt med andre viktige gjøremål.
Trolig er det ikke praktisk mulig å legge forholdene til rette slik at alle behov dekkes til enhver tid, men det er likevel viktig å reflektere over hva som skal til for at kvinneandelen i kommunestyrene skal øke.
For kampen for økt kvinneandel er ikke over, til tross for at det er snart 100 år siden kvinner fikk alminnelig stemmerett i lokalvalg. 100-årsjubileet vil etter all sannsynlighet passere uten at kvinner har oppnådd en posisjon tilnærmet lik mennenes i kommunestyrene. Kvinner er underrepresentert i folkevalgte organer, og når det gjelder lederposisjoner som ordførerverv, blir dette bildet enda tydeligere.
I Norge har vi det representative demokrati som ideal. Dette er et styresett der kommunestyret ideelt sett skal utgjøre et speilbilde av befolkningen i kommunen. Verdien av en jevnere kjønnsfordeling ligger i at kvinner representerer holdninger og verdier de har utviklet gjennom sin erfaring som kvinner. Disse er høyst sannsynlig annerledes enn menns. Flere kvinner i lokalpolitikken og en jevnere kjønnsfordeling vil gi lokalpolitikken en bedre representativitet og antakelig bedre politiske beslutninger.
I Siljan, Skien, Bamble og Porsgrunn ble kommunestyremedlemmene nylig spurt om de vil stille til valg igjen i 2011. Hele 30 prosent av kvinnene svarer allerede nå at de ikke ønsker gjenvalg. Årsakene er flere, men det som går igjen er en opplevelse av at lokalpolitikken tar for mye tid. Det lokalpolitiske engasjementet lar seg vanskelig kombinere med jobb og familie.
Et annet poeng som gjentas, er at man opplever ikke å ha noe særlig gjennomslagskraft. At dette gjøres til et tema, er heller ikke underlig. Det er et ønske om å være med å påvirke samfunnsutviklingen som leder inn i politikken. Om man føler at ens stemme ikke gjør verken fra eller til, er veien ut av politikken rask.
Vi vet noe om hva som skal til for at kvinneandelen skal øke. Kommuner med relativt høy kvinneandel, har gjerne hatt det lenge. Dette indikerer altså at et sterkt fokus over tid bidrar til å høyne andelen. Det er dessuten viktig å slippe kvinnene til - ikke bare i kommunestyrene, men også i ledende posisjoner i kommunestyrene.
Det er det enkelte kommunestyre som selv gjør vedtak om hva slags arbeidsvilkår lokalpolitikerne skal ha. Det tilligger ordførerne et helt spesielt lederansvar i forhold til å gi sine kommunestyrerepresentanter akseptable arbeidsvilkår. Da må ordføreren, som gjerne er mann, ta inn over seg de problemstillinger som kvinnene bringer til torgs. Kvinner må få verv og oppgaver, og møtene må så langt det er mulig holdes på tidspunkter som ikke ødelegger for jobb og familieliv.
Vi må ta oss råd til det. Det politiske liv og kvaliteten på de politiske beslutningene forringes, om vi ikke klarer å skape et politisk klima som også kvinner kan trives og vokse i.
