Kvalitet i skolen nasjonale krav og lokale svar

Vi mener man skal være varsom med å trekke denne slutningen. Det viktigste nasjonale tiltaket for å oppnå kvalitet i form av gode resultater for alle elever, er etter vår mening å utvikle felles verktøy som er enkle å bruke for alle kommuner i deres kvalitetsutviklingsarbeid.

Et sentralt tiltak bør være å gjøre det enklere for kommunene å ta ut egne rapporter på skoleporten.no. Skoleporten er et utmerket verktøy for å få ut ulike kvalitets- og ressursdata, men verktøyet bør utvikles ytterligere, slik at hver kommune enkelt kan ta ut lokale rapporter basert på data i skoleporten.

I tillegg bør nasjonale myndigheter sørge for at resultatdata ikke bare blir lagt ut i sin «rene» form, men at resultater også blir lagt ut kontrollert for sosioøkonomiske bakgrunnsdata (såkalte value-added data). Slike verktøy er viktig for at man lokalt skal kunne få et riktig bilde av egne kvalitetsutfordringer.

De av oss som har analysert skoleresultater, vet at kommunene som troner på toppen av resultatstatistikken ikke nødvendigvis har de skolene som er best til å løfte elevene, men at de kanskje har de best utdannede foreldrene. Resultatdataene må derfor presenteres slik at kommunene og skolene har en mulighet til å skjønne hva som kan skyldes sosio-økonomiske forhold i kommunen og hva som skyldes andre forhold.

Dersom dårlige resultater ikke bare kan forklares ut fra elevenes sosio-økonomiske bakgrunn, legger det til rette for å undersøke nærmere om det er forhold i kommunenes eller skolenes virksomhet som kan endres til det bedre. Dette kan være alt fra ressurssituasjonen i skolen til praksis i undervisningen.

Kvalitetsutfordringene vil heller ikke nødvendigvis være de samme i Sørfold i Nordland som i Askim i Akershus. Når man starter en kvalitetsutviklingsprosess i kommunen vil det viktigste derfor være å lage en situasjonsanalyse, dvs. en analyse som ikke bare beskriver, men også tolker, skoleresultatene sammen med en rekke andre data man har om skolen. I dag finnes det en rekke tall, data og indikatorer som sier noe om ulike deler av skolevirksomheten i en kommune. Det er derfor ikke lenger nødvendig, og kanskje heller ikke lurt, bare å bruke ett sett tall (for eksempel resultatene på nasjonale prøver) som indikator på kvaliteten på skolene i kommunen.

Kunsten er imidlertid å tolke disse dataene på en måte som både gir et riktig bilde av situasjonen og som vil være nyttig inn i en lokal skoleutviklingsprosess. Hva betyr et tall - alene og sammen med andre data? Hva betyr det for eksempel dersom elevtrivselen får en høy score, samtidig som man har lave resultater på nasjonale prøver og bruker omtrent gjennomsnittlig med ressurser? Kan det være at man i dataene kan finne en sammenheng mellom kommunens bruk av spesialpedagogiske ressurser i ulike faser av opplæringsløpet og dårlige resultater i nasjonale prøver?

Slike spørsmål har ingen enkle svar. Data må derfor tolkes forsvarlig inn en lokal kontekst, følges over tid og kobles både på kunnskap om praksis og undervisningsmetoder i de lokale skolene og kunnskap fra skoleforskningen. En slik lokal situasjonsanalyse kan brukes av skolene i deres utviklingsarbeid, men bør også brukes i kommunestyrene for å drøfte kvaliteten i skolen.

I en oppstartsfase kan det virke krevende å utarbeide en skikkelig situasjonsanalyse, særlig for kommuner som er presset på kompetanse og kapasitet. Men på sikt vil det bidra til å øke den demokratiske debatten om skolen, bygge kompetanse i kommunene og øke treffsikkerheten på lokale skoleutviklingstiltak.

Jobben med å bedre resultatene i skolen må til syvende og sist gjøres av kommunene og skolene selv. God nasjonal styring av skolesektoren kan legge til rette for kvalitetsutvikling, men vil aldri kunne sikre gode resultater i seg selv.

Stortingsmeldingen om kvalitet bør derfor i hovedsakforeslå tiltak som støtter opp under og stimulerer til lokal kompetanseheving, lokale prosesser og lokalt eierskap i kvalitetsutviklingsarbeidet, heller enn å legge opp til en sterkere statlig styring av kommunene.