Kutt eller utgiftsoverføring?

Som svar på flyktningkrisen og et mer krevende arbeidsmarked, har regjeringen varslet en rekke innstrammingstiltak i ulike velferdsordninger. Uten en endret forståelse og praktisering av forsvarlighetskravet i Lov om sosiale tjenester i Nav, kan effekten av tiltakene bli økte sosialhjelpsutgifter, og ikke reell innstramming. Kanskje ikke det beste signalet å sende til kommunene, samtidig som det oppfordres til dugnad?

Det er mer eller mindre tverrpolitisk enighet om at utviklingen vi har sett gjennom 2015, og som man med stor grad av sikkerhet skal fortsette i årene fremover, krever endringer i hvordan ulike velferdsordninger er utformet. 

I de årene Norge har hatt en sosiallovgivning, har sosialhjelpens funksjon gradvis dreid fra å være en ordning som fungerte som en sikkerhetsnett for innbyggerne, til i like stor grad å være en ordning som kompenserer for egenskaper ved andre velferdsytelser. 

Der regelverket for andre ytelser innebærer en rekke krav til medlemskap, årsak og opptjening, er retten til sosialhjelp styrt av behovet for hjelp – der og da.  

Det er et paradoks at sosialhjelpen, som er ment å være en korttidsytelse på et minimumsnivå, er den eneste velferdsytelsen som ikke har noen begrensning når det gjelder hvor lenge man kan motta stønad, eller hvor mye penger man har rett på. 

I Lov om sosiale tjenester i Nav heter det i §4  at «Tjenester som ytes etter denne lov, skal være forsvarlige».

Siden sosialtjenesteloven er det siste sikkerhetsnettet i velferdsstaten, definere denne bestemmelsen innbyggernes ubetingede minsterettighet overfor samfunnet.  

Uavhengig av hvordan andre regelverket for andre ordninger begrenser retten til ytelser, vil retten til et minste forsvarlig livsopphold være sikret gjennom denne bestemmelsen. 

Det er Fylkesmennene som har ansvar for tilsynet med de kommunale tjenestene i Nav-kontorene, og som definerer innholdet og nivået på hva som er en forsvarlig tjeneste. Kontrollen foretas gjennom tilsyn og behandling av klager fra tjenestemottakerne. Nav-kontorene legger stor vekt på de signaler som Fylkesmannen sender i forbindelse med disse kontrollaktivitetene. 

De siste tiårene, uavhengig av hvilke partier som har hatt regjeringsmakten, har de politiske signalene ut til kommuner, direktorater og etater, ikke kunne tolkes som annet enn en forventning om økt fokus på aktivitet og ansvarliggjøring av stønadsmottakerne. «Arbeid først» og «Arbeid skal lønne seg» er grunnleggende prinsipp i arbeidslinja. 

Parallelt med dette har Fylkesmennene, i varierende grad, lagt seg på en forståelse av forsvarlighetskravet, som nesten utelukkende har fokus på innbyggernes ubetingede rett til sosialhjelp, uavhengig av egen atferd og motivasjon. Denne forståelsen av forsvarlighet,  fratar i realiteten  de ansatte ved Nav-kontorene de fleste muligheter til å begrense utbetalingsnivåene, eller sanksjonere manglende oppfølging av de vilkår som stilles for sosialhjelpen.

To eksempler:

Supplerende stønad: Et av de flyktningrettede tiltakene som er vedtatt, er å begrense muligheten til såkalt «supplerende stønad». Denne statlige ordningen er en erstatning for ordinær alderspensjon, og har sikret inntekt for et betydelig antall personer som ellers ville vært et kommunalt ansvar så lenge de levde. Innvandrere som har kommet til landet på familiegjenforening med «garanti» fra herværende slektning, skal ikke lenger ha rett på denne stønaden.  Tanken bak innstrammingen er at den slektningen som har garantert for livsoppholdet, skal forsørge disse menneskene hele livet. 

Sosialtjenesteloven gir imidlertid den enkelte innbygger selvstendige rettigheter, uavhengig av om  andre har tatt på seg forsørgelsesansvaret. Det vil ikke være i tråd med sosialhjelpens funksjon eller forsvarlighetskravet å avslå en søknad om sosialhjelp med henvisning til at en nevø for mange år siden tok på seg ansvaret for den eldre, nå norske statsborgerens, forsørgelse. Dette er en endring som også har virkning for de som allerede mottar stønaden, og vil derfor ha en nokså umiddelbar virkning på sosialhjelpsbehovet ute i kommunene.

Utestenging fra arbeidsledighetstrygd: Mottakere av arbeidsledighetstrygd, som ikke tar imot tilbud om arbeid eller tiltak, kan få et vedtak om stopp i ytelsen. Denne perioden er nå forlenget fra 8 til 12 uker. Kravet om større mobilitet blant arbeidssøkerne vil med stor sannsynlighet føre til at denne bestemmelsen vil komme til anvendelse langt oftere. En betydelig andel av de som får en slik stopp, søker om sosialhjelp. Vurderingen av retten til sosialhjelp skal da vurderes ut fra den faktiske situasjonen, ikke hvorvidt søker selv har forårsaket situasjonen. Den vedtatte forlengelsen av utestengingsperioden vil med stor sannsynlighet øke antall sosialhjelpssøkere langt mer enn det økningen i antall uker skulle tilsi. Konsekvensen blir altså ikke mindre inntekt til den arbeidsledige, men at inntektssikringsansvaret flyttes over til kommunen. 

De tiltakene som er foreslått, kan være nødvendige og kan ha den effekten som regjeringen ønsker og forutser.  En forutsetning er at tiltakene følges opp med en tilpasning og presisering av hvordan forsvarlighetskravet i  Lov om sosiale tjenester i Nav, skal forstås og praktiseres. 

I landets Nav-kontor er det allerede betydelig frustrasjon over misforholdet mellom forventningene om økt arbeidsretting og ansvarliggjøring av brukerne, og de virkemidlene som er tilgjengelige. Et nytt sett med tiltak, uten annen funksjon enn en markering av politisk vilje, og ingen annen effekt enn flytting av kostnader, vil ikke bidra til å øke motivasjonen hos de som faktisk skal gjøre jobben.