Kun handling er godt nok

I Spydeberg er filosofien å være der barna er. Derfor er barnevernstjenesten å finne på ungdomsskolen, men også på Vollene aktivitetsgård om ettermiddagene.

Dessverre opplever mange barn at hjelpen er flere uker og måneder unna:

Sakene i barnevernet har økt med 25 prosent de siste fem årene. I samme periode har antall ansatte økt med kun 9 prosent. Kommunene sliter også med å holde fristen på tre måneders saksbehandlingstid. Den som tror at dette er de minst alvorlige sakene, må tro om igjen. Sakene som ligger lengst, fører oftere til tiltak enn de som behandles raskt.

Belastningen må barna og familiene deres ta. De lider mens saksbehandlingstiden trekker ut. Tre måneder er lang ventetid for et ungt sinn og kan i verste fall føre til en unødvendig forverring av situasjonen.

Knappe ressurser går spesielt ut over det forebyggende arbeidet. Dermed fanges ikke barn i faresonen opp så tidlig som de burde.

Barnevernstjenesten er ikke den eneste som sliter med å holde fristene. Problemet er ikke ukjent i byggsaker.

Da saksmengdene i byggsaker toppet seg under Bondevik II, gikk daværende kommunalminister Erna Solberg (H) i bresjen for å innføre tidsfrister og bøter i byggsaker, noe som ble en realitet i Plan- og bygningsloven fra 1. juli 2004. Dersom kommunene ikke overholder saksbehandlingstiden på 12 uker i byggsaker, blir gebyret redusert med 25 prosent for hver uke fristen blir overskredet.

Burde man innføre former for straff også i barnevernssaker?

Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap) har valgt å vente til utvalget som skal granske det statlige og kommunale barnevernet, kommer med sine konklusjoner.

Medlemmer av Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, er mer utålmodige. May Hansen (SV) foreslår at fylkesmennene må gripe inn og bøtelegge kommunene som ikke klarer å holde frister.

Det er en god idé.

Tilsyn og møter mellom fylkesmenn og kommunene viser seg ikke å være nok. Det fikk Anne Sofie Mortensen hos Fylkesmannen i Nordland erfare i kommunene Bodø, Rana og Fauske i fjor. Kommunene klarte ikke å holde fristen, og i noen tilfeller tok saksbehandlingen 90 dager mer enn det loven tillater.

Fylkesmannen prøvde først med dialog, men måtte til slutt gi opp og ga de tre kommunene en bot på til sammen 250.000 kroner.

Politikerne må også våkne og engasjere seg i barnevernstjenesten. De må vise med handling og ord at de bryr seg om barna i køen inn til barnevernet.

Det er nemlig ingen andre som gjør det. I et valgår kan det være fristende å følge folkemengden som går i fakkeltog for bedre tjenester i pleie og omsorg. Men fortsetter politikerne å lukke øynene for hva som skjer i barnevernet, vil ikke det bare gå ut over barna, men også straffe seg økonomisk for kommunen.

Under kommunestyremøtet i Tromsø 28. mars i år, la politikere, rådmann og administrasjonen seg flate og bad om unnskyldning for at de i flere år har sviktet barnevernsbarna. Arild Hausberg (Ap) uttrykte det mange følte: “Jeg beklager overfor alle foreldre og alle barn som ikke har fått hjelp tidsnok, og som fortsatt ikke får det”.

En unnskyldning overfor disse barna kan være et greit sted å starte. Men det er ikke nok. Handling må til.