Kulturlov bare for skuffen?

Lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd trådte i kraft 1. august i år. Loven fastlegger offentlige myndigheters ansvar for å «fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk». Flott! Men hva betyr det?

Loven legger ansvaret på staten, fylkeskommunene og kommunene. De skal «sørge for økonomiske, organisatoriske, informerende og andre relevante virkemidler og tiltak…» Veldig bra! Men hvordan?

Jeg har vanskelig for å se for meg en rettssak der en harmdirrende Tor Erling Staff peker mot ordfører og rådmann i kommune X og anklager dem for ikke å ha lagt til rette for «et bredt spekter av kulturvirksomhet». Like usannsynlig er tanken på en norsk Michael Moore som for åpent kamera anklager de samme herrer for ikke å ha bevilget nok penger til det lokale barnekoret.

Eller hva med den enkelte kommunestyrerepresentant, kan hun nå med loven i hånd kreve at kommunen bevilger mer til kulturskolen? Kan det enkelte museum gå i gang med nye byggeplaner? Kan bibliotekene kjøpe inn alle bøkene de trenger, for så bare å vise til kulturloven når regningen kommer? Neppe!

Kulturloven er en rammelov. Den fastesetter at det er et offentlig ansvar å sørge for en infrastruktur på kulturområdet, slik det er myndighetenes ansvar å sørge for vei, vann og kloakk, helse og undervisning. Hvilke tiltak som skal gjennomføres og til hvilken pris, sier den ingenting om. Hva har vi da oppnådd? Ja, det er det store spørsmålet!

Kampen for å få en kulturlov har pågått i minst tjue år. Etter syttitallets utvidede kulturbegrep og åttitallets optimistiske vekst i kommunal kulturvirksomhet, kom det magrere økonomiske tider. Den nye kommuneloven på begynnelsen av nittitallet førte også til endringer. De gamle kulturutvalgene var noe av det første som ble organisert bort. Nå skulle det være næring og oppvekst. Med det resultat at mange kultursjefer følte seg skviset. De var derfor blant de første forkjemperne for en egen kulturlov.

Tanken var at kulturområdet skulle få den samme beskyttelse som andre lovpålagte oppgaver, og tanken var god. For hva opplevde man ikke i den kommunale hverdag når kronene skulle fordeles? Jo selvfølgelig, at lovpålagte oppgaver hadde forkjørsrett.

Nå har vi da fått en egen kulturlov. Men hvordan bruker man den? Jeg var forleden på et kulturseminar i Fagforbundet, prisverdig arrangert for blant annet å reise slike spørsmål. Der satt vi da, deltakere fra bibliotek og teatre, kulturkontor og kinoer. Ingen av oss hadde fasiten, og det er vel heller ingen fasit gitt. Kulturloven må, som alle andre lover, vise sin nytteverdi i hverdagen. Likevel er jeg blitt gående og grunne på dette i ukene etter seminaret. Har forsøkt å se for meg noen praktiske virkeområder en slik lov kan ha.

Den er lite egnet i budsjettdebatten, det tror jeg det er lett å være enige om. Har det politiske flertallet fattet et budsjettvedtak, nytter det lite for mindretallet å komme trekkende med en kulturlov.

Men kanskje det går bedre i kommuneplanarbeidet? Der de store linjene skal trekkes. Der man faktisk tar stilling til hvordan den kommunale infrastrukturen skal utvikles. Eller i annet planarbeid rundt i kommunene. Kanskje kan loven være til hjelp når store satsinger skal gjøres, som realiseringen av et etterlengtet kulturhus? Eller når nye omorganiseringer truer med å avspise kulturområdet med kommunale smuler.

Hva med de politiske prosessene? Kan kulturloven bli et viktig virkemiddel i programdebattene? Eller på landsmøtene, der prioriteringene skal gjøres?

Svarene er ikke umiddelbart gitt, men det er viktig at vi finner dem. For ingen ønsker vel en lov som umiddelbart havner i bunnen av skuffen, under alle de andre kommunale dokumentene? Daer det faktisk nå det gjelder. Det er nå i starten vi må vise om loven er liv laga i den kommunale hverdagen.

Ellers risikerer vi at det blir med kulturloven som med barneversloven, den trer først i kraft når forsømmelsene blir så store at de med letthet kan påvises.