Kraftnettselskaper må betale for nye ledninger i kabel

Dommen innebærer at landets kommuner og andre veimyndigheter kan kreve at luftledninger legges i kabel ved veiutvidelser, uten at dette behøver å koste kommunene ett øre. Regningen kan sendes til kraftnettselskapene.

Tvisten sto mellom Asker kommune og Hafslund Nett AS. Kommunen skulle utvide en kommunal vei, og i denne forbindelse var det behov for å flytte kraftledninger og stolper langs veien. Kommunen påla nettselskapet, som eier av ledningene, å legge de nye ledningene i plastrør i bakken på andre siden av veien.

Asker kommune argumenterte med at veilovens § 32 bygger på at veigrunn skal stilles til rådighet for annen infrastruktur vederlagsfritt, men at ledninger og rør må vike ved utvidelse av veien. Bestemmelsen fastsetter at ulike typer ledninger ikke uten særskilt tillatelse må legges nærmere offentlig vei enn 3 meter fra veikanten. Kommunen forutsettes å gi slik tillatelse hvis det ikke foreligger saklig grunn for å nekte, men kan ut fra den alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslæren knytte betingelser til vedtaket. I kommunens retningslinjer for veibygging het det at jordkabler skulle benyttes ved alle nye veianlegg, både av hensyn til miljø og estetikk.

Hafslund aksepterte at den gamle tillatelsen til å ha ledninger langs veien falt bort i og med utvidelsen, og at vilkår kunne stilles for den nye tillatelsen som etter veiutvidelsen var påkrevd. Men Hafslund mente det ikke var saklig sammenheng mellom de hensyn regelen i veilovens § 32 skulle vareta, nemlig trafikksikkerhet og vedlikeholdshensyn, og pålegget om at ledningene skulle legges i kabel. Vilkårslæren kunne således ikke begrunne kravet. Energibedriftenes Landsforening, som var partshjelper for Hafslund, argumenterte for at merkostnaden med å legge ledningen i kabel måtte tas av kommunen selv.

Høyesterett ga kommunen medhold. Retten fremholdt rett nok at trafikksikkerhet og vedlikeholdshensyn var hovedbegrunnelsen for bestemmelsen i veilovens § 32. Men Høyesterett viste samtidig til at veiloven i 1996 fikk en ny formålsparagraf, hvoretter også «omsyn til grannane, eit godt miljø og samfunnsinteresser ellers» skulle hensyntas ved bygging og drift av veier. Det var derfor saklig sammenheng mellom hensynet til miljøhensyn og estetikk som kommunen ønsket å ivareta, og adgangen i veilovens § 32 til å stille vilkår.

Høyesterett tok riktignok et forbehold om at det ville kunne være tilfeller hvor kostnader ved kabling ville fremstå som uforholdsmessig, og således ikke kunne pålegges. Men med denne dommen i hånd kan kommunene kreve at gamle luftspente ledninger legges i kabel i forbindelse med veiutvidelser. Og regningen kan i de fleste tilfeller sendes til kraftnettselskapene.

Skrevet av: Lars S. Alsaker